Etter en helg med medieoppslager om Paris så er jeg deprimert. Jeg la meg på fredagskveld i sjokktilstand over det som hadde skjedd med en deprimerende følelse. Jeg våknet lørdagsmorgen til enda flere statuser og gjennom hele dagen ble jeg mer og mer deprimert. I sjokktilstand og samtidig for deprimert til å uttrykke meg om noe som helst klamrer jeg meg fast med likes til de som tar opp de franske flaggene som et problem. Til de som skriver pray for world istedenfor pray for paris. Og til de som velger å belyse andre parallelle hendelser i vår verden. Jeg la meg på lørdagskveld og var deprimert over at jeg var deprimert. Jeg våknet søndagsmorgen og var fremdeles deprimert over at jeg skulle være deprimert. Og etter denne helgen skjemmes jeg virkelig over den dobbeltmoralen som er ute og råder.
I august 2012 var jeg i Grønland. Jeg var der for et møte med DNUR(Dövas Nordiska Ungdomsråd). Møtet foregikk i hovedstaden Nuuk, mens vi var der opplevde landet et jordskjelv. Dette fikk vi vite om via grønlandske medier. Jordskjelvet skjedde på den andre siden av landet. Vi var noen som køddet med at det var ingen som brydde seg om noen av oss, siden ingen av oss hadde mottatt meldinger fra folk som lurte på hvordan vi hadde det. Jeg på min side sendte melding til partneren min og fortalte at det hadde vært jordskjelv i Grønland, partneren min svarte og sa at hun ikke hadde fått med seg dette. Nå har det gått tre år siden dette skjedde - og i løpet av disse tre årene har jeg knapt lest et eneste ord om Grønland i norske eller svenske medier. Det er vel ikke så rart.Hvem bryr seg om det som skjer i Grønland?
Under mine reiseforberedelser til Santiago, Chile, i 2014 for et styremøte med WFDYS(World Federation of the Deaf Youth Section) fikk jeg vite at nabobyen hadde blitt rammet av en brann som følge av en naturkatastrofe. Og som et resultat av dette var folk nå hjemløse. De spurte oss om vi kunne ta med oss klær som vi kunne gi bort. Jeg ville lese mer om denne naturkatastrofen, men jeg fant nesten ingenting om dette i mediene. Jeg måtte heller ty til en fra Argentina for informasjon. Da jeg var der fikk jeg sjokk. Store deler av byen var ødelagt. Flere hadde blitt skadet og drept. Folk var hjemløse, men den vestlige verden visste nærmest ingenting. Det er vel heller ikke så rart. Hvem bryr seg om gjentagende naturkatastrofer i land fjernt borte? I land der naturkatastrofer er en daglig trussel.
I august 2012 var jeg i Grønland. Jeg var der for et møte med DNUR(Dövas Nordiska Ungdomsråd). Møtet foregikk i hovedstaden Nuuk, mens vi var der opplevde landet et jordskjelv. Dette fikk vi vite om via grønlandske medier. Jordskjelvet skjedde på den andre siden av landet. Vi var noen som køddet med at det var ingen som brydde seg om noen av oss, siden ingen av oss hadde mottatt meldinger fra folk som lurte på hvordan vi hadde det. Jeg på min side sendte melding til partneren min og fortalte at det hadde vært jordskjelv i Grønland, partneren min svarte og sa at hun ikke hadde fått med seg dette. Nå har det gått tre år siden dette skjedde - og i løpet av disse tre årene har jeg knapt lest et eneste ord om Grønland i norske eller svenske medier. Det er vel ikke så rart.Hvem bryr seg om det som skjer i Grønland?
Under mine reiseforberedelser til Santiago, Chile, i 2014 for et styremøte med WFDYS(World Federation of the Deaf Youth Section) fikk jeg vite at nabobyen hadde blitt rammet av en brann som følge av en naturkatastrofe. Og som et resultat av dette var folk nå hjemløse. De spurte oss om vi kunne ta med oss klær som vi kunne gi bort. Jeg ville lese mer om denne naturkatastrofen, men jeg fant nesten ingenting om dette i mediene. Jeg måtte heller ty til en fra Argentina for informasjon. Da jeg var der fikk jeg sjokk. Store deler av byen var ødelagt. Flere hadde blitt skadet og drept. Folk var hjemløse, men den vestlige verden visste nærmest ingenting. Det er vel heller ikke så rart. Hvem bryr seg om gjentagende naturkatastrofer i land fjernt borte? I land der naturkatastrofer er en daglig trussel.
I juni 2012 var jeg i Kenya for et styremøte i WFDYS. Etter en uke i hovedstaden Nairobi dro noen av oss videre til Mombasa og deretter på safari. Mens vi var i Mombasa ble Nairobi utsatt for et bombeattentat. Partneren min og min mamma var de enste som sendte melding og spurte om hvordan jeg hadde det. De fikk vite om hendelsen først to dager etter da de så en bitteliten notis om dette i mediene. En liten notis ja? Hvem bryr seg egentlig om den terroren fjerne land opplever daglig?
Under terrorangrepet i Oslo den 22. juli 2011 befant jeg meg på den andre siden av kloden, på WFD(World Federation of the Deaf)s verdenskongress i Sør Afrika. En svensk journalist kom bort til meg den ettermiddagen og spurte om jeg hadde fått med meg det som hadde skjedd i Norge. Jeg satt i presseavdelingen og pratet med journalister da jeg fikk dette spørsmålet. Et bombeangrep i det norske regjeringskvartalet fikk jeg vite. Etterfølgende timer leste jeg om det som foregikk via norske nettaviser. Hele Norge var i sorg. Hele verden hadde sympati. Hvor enn jeg gikk på kongressenteret de følgende dagene fikk jeg kondolerende ord. Jeg mottok meldinger fra bekjente verden over som uttrykket medfølelse. Partneren min(som da ikke var min partner) befant seg i New York og sendte melding med spørsmål om jeg hadde fått med meg dette. Vi pratet sammen om dette, hun visste mer om det som hadde skjedd i Norge enn det jeg gjorde. Jeg var i Sør Afrika, hun var i New York. Mediene i USA dekket dette mye mer enn mediene i Sør Afrika. Dog var TV-en i hotellobbyen min konstant på CNN og der snakket de bare om terrorangrepet på Utøya. Sør Afrika, et land i Afrika der det foregår flere borgerkriger, men verken urolighetene eller borgerkrigene ble gitt større oppmerksomhet i Sør Afrikanske medier disse dagene. Jeg dro hjem den 25. juli, på grunn av flyforsinkelser måtte jeg gjennom seks flyplasser for å komme meg hjem. Durban – Johannesburg – Frankfurt – Paris – København – Oslo – Stavanger. Alle avisene på hver eneste flyplass hadde førstesideoppslag om Oslo. Alle TV-ene på flyplassene besto av ekstra nyhetssendinger om hendelsene i Oslo. Forstå meg rett, vi skal ikke bagatellisere den 22. juli. Det kom frem så mye kjærlighet etter denne hendelsen. Kjærlighet som jeg gir videre til mennesker, flyktninger og land som lider hver enestedag. Kjærlighet som jeg deler av til alle - også til de som gjør meg deprimert. Jeg er maktesløs. Jeg har ingen krefter til å del i diskusjoner. Og jeg har skjønt at dette er uvitenskap. En uvitenskap som fører til ubevisst dobbeltmoral hos store deler av befolkningen i den vestlige verden. En dobbeltmoral jeg egentlig ikke kan skamme meg over.
Istedenfor å være deprimert over å være deprimert over ubevisst dobbeltmoral skal jeg heller sitere Helle Gannestad: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Jeg tenner et lys for hele verden.
Istedenfor å være deprimert over å være deprimert over ubevisst dobbeltmoral skal jeg heller sitere Helle Gannestad: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Jeg tenner et lys for hele verden.