Noe skjedde inni meg oktober 2016. En tom følelse tok overhånd og jeg satt igjen med en følelse av at noe hadde dødt inni meg. Jeg fikk plutselig skrivesperre og en dag klarte jeg ikke lenger å gå inn på sosiale medier. Som journalist skal du gjøre det og som redaktør må du det.
Noe skjedde inni meg oktober 2016. Plutselig hadde jeg vansker for å møte hverdagen min på jobb. Noe hadde dødt inni meg og en uforståelig sorg hadde rammet meg. Det har tatt meg tre år å forstå denne sorgen og med den forståelsen har skrivesperren min endelig løsnet seg. Ja, noe skjedde med meg oktober 2016. Noe døde inni meg og jeg hadde flere søvnløse netter med en sorg jeg ikke kunne beskrive. Plutselig kunne jeg gråte hver gang jeg tenkte på jobben og plutselig gråt jeg hver gang jeg tenkte på min kollega, hun som hadde sin siste arbeidsuke innen jeg nesten knakk sammen.Tenk deg at du er 17 år og du har skrevet kontrakt for en toppfotballklubb, alt du har trodd på og jobbet for viser seg verdig i et system som fungerer. Det er klubben som din far heier på, klubben som din morfar bygde opp. Det er klubben din mor jobbet som trener for før hun gikk av med pensjon. Du er 17 år og har troa på et fotballsystem hvor lojalitet fremdeles ses på som noe verdig. Du er 17 år og skal få spille for og løfte frem klubben du føler tilhørighet til og har lagt ditt hjerte i siden du lærte deg å krype og gå. Tenk deg så at du allerede året etter kontraktskrivningen opplever å få signaler om at du er på vei ut av klubben. Signalene får du rundt deg, men aldri fra treneren selv. Plutselig opplever du at folk prater om din fremtid i korridoren og den praten stilner når de ser at du kommer. Du merker at treneren oftere og oftere forlater garderoben når du kommer inn i rommet og på banen ignorer han deg rett og slett. Ingenting er personlig, det er bare det at de vil bli kvitt deg for å hente inn noen som passer bedre inn i klubben. Noen som deler klubbens nye visjoner. Og det, bare det, er for deg helt for jævlig. Klubben du elsker og som du har satt din lojalitet til er ikke lenger hva den en gang var. Etter noen år føler du at du får nok. Du forlater klubben og velger en annen klubb, en annen klubb du egentlig ikke bryr deg så mye om, men fotball vil du fremdeles spille fordi du elsker det og penger til livets føde må du ha. Denne formen for tilsidesettelse og indirekte maktovertramp av personer som du trodde var dine egne, som du trodde jobbet for det du også jobbet for på et arena hvor dere sammen har muligheten til å forandre og påvirke noe som du alltid har trodd på. Denne formen for gjentagende utestengelse og hersketeknikk gjør noe med deg som person. Du mister deler av deg selv, bit for bit.
Hørselshemmet. Hørselstap. Tunghørt. Døv. Svekket hørsel. Hörselskadat. Döv. Hard of hearing. Hearing impaired. Deaf. Høretab. Hørehæmmet. Døv. Gehörlosen. Tegnspråklig. Døv.
Kjært barn har mange navn. Noen liker å kalle en spade for en spade og andre er mer politisk korrekte. Det er helt ok at du velger din egen betegnelse til å definere deg, på samme måte må det være ok at jeg velger min betegnelse til å definere meg. Nå skal jeg ikke diskutere de ulike betegnelsene her (det gjør jeg gjerne et annet sted), det jeg skal diskutere er hva som skjer når man ubevisst systematisk prøver å skvise ut en betegnelse, for eksempel betegnelsen døv. Når plutselig den kulturelle delen av ordet døv ikke lenger tas i bruk og når den historiske delen av ordet døv byttes ut. De som bytter ut disse ordene er personer som gjerne vil tilpasse forandringene i samfunnet, men gjør vi oss ikke selv en bjørnetjeneste når vi tilpasser oss ved å viske ut den historiske betydningen av ordet døv?
Synliggjøringen av døvesamfunnet og tegnspråk er som aldri før takket være sosiale medier. Døve tar plass i mediene, hørende selger seg frem gjennom å ta i bruk enkle tegn offentlig. Sosiale medier-delinger om tegnspråk i overflod bidrar til økt synliggjøring, og som min onkel pleier å si «all pr er god pr». Jeg er delvis enig i denne påstanden, men ja, jo mer tegnspråk og døvesamfunnet blir synliggjort jo mer blir det kanskje lettere å komme frem med krav til storsamfunnet om et bedre samfunn for døve og hørselshemmede. Krav om bedre tolketilbud, krav om bedre tegnspråkundervisning i skolene, krav om tilgang på informasjon i samfunnet og krav på likestilte jobbmuligheter, men hvordan kan vi stille krav til storsamfunnet når vi samtidig som å stille krav hele tiden prøver å tilpasse oss? Vi burde heller utnytte synliggjøringen teknologien gir oss ved å være mer frempå og forklare utenforstående om hvem vi i døvesamfunnet er. På denne måten skaper vi oss flere allierte og sammen kan vi prate om hva som er best for oss og hva vi forventer av storsamfunnet. Sammen kan vi slå gjennom for våre krav, men istedenfor å utnytte muligheten med synliggjøringen så slutter vi heller med å bruke ordet døv. Vi slutter å bruke ordet døv om oss selv, om våre egne klubber, foreninger og sosiale arenaer. Vi begynner å skrive hørselshemmet overalt, både i det private og i det offentlige rom, uten å ta med ordet døv. Her skviser vi ut hele betydningen av døvehistorien. Hva er det vi egentlig holder på med og hva er det vi egentlig vil?
Kjært barn har mange navn. Noen liker å kalle en spade for en spade og andre er mer politisk korrekte. Det er helt ok at du velger din egen betegnelse til å definere deg, på samme måte må det være ok at jeg velger min betegnelse til å definere meg. Nå skal jeg ikke diskutere de ulike betegnelsene her (det gjør jeg gjerne et annet sted), det jeg skal diskutere er hva som skjer når man ubevisst systematisk prøver å skvise ut en betegnelse, for eksempel betegnelsen døv. Når plutselig den kulturelle delen av ordet døv ikke lenger tas i bruk og når den historiske delen av ordet døv byttes ut. De som bytter ut disse ordene er personer som gjerne vil tilpasse forandringene i samfunnet, men gjør vi oss ikke selv en bjørnetjeneste når vi tilpasser oss ved å viske ut den historiske betydningen av ordet døv?
Synliggjøringen av døvesamfunnet og tegnspråk er som aldri før takket være sosiale medier. Døve tar plass i mediene, hørende selger seg frem gjennom å ta i bruk enkle tegn offentlig. Sosiale medier-delinger om tegnspråk i overflod bidrar til økt synliggjøring, og som min onkel pleier å si «all pr er god pr». Jeg er delvis enig i denne påstanden, men ja, jo mer tegnspråk og døvesamfunnet blir synliggjort jo mer blir det kanskje lettere å komme frem med krav til storsamfunnet om et bedre samfunn for døve og hørselshemmede. Krav om bedre tolketilbud, krav om bedre tegnspråkundervisning i skolene, krav om tilgang på informasjon i samfunnet og krav på likestilte jobbmuligheter, men hvordan kan vi stille krav til storsamfunnet når vi samtidig som å stille krav hele tiden prøver å tilpasse oss? Vi burde heller utnytte synliggjøringen teknologien gir oss ved å være mer frempå og forklare utenforstående om hvem vi i døvesamfunnet er. På denne måten skaper vi oss flere allierte og sammen kan vi prate om hva som er best for oss og hva vi forventer av storsamfunnet. Sammen kan vi slå gjennom for våre krav, men istedenfor å utnytte muligheten med synliggjøringen så slutter vi heller med å bruke ordet døv. Vi slutter å bruke ordet døv om oss selv, om våre egne klubber, foreninger og sosiale arenaer. Vi begynner å skrive hørselshemmet overalt, både i det private og i det offentlige rom, uten å ta med ordet døv. Her skviser vi ut hele betydningen av døvehistorien. Hva er det vi egentlig holder på med og hva er det vi egentlig vil?
Å bytte navn på gamle klubber, gamle foreninger, nasjonale forbund, å bytte navn på tradisjonelle, kulturelle og sportslige arrangementer bidrar faktisk til en langsom kulturmord! Skal vi utrydde vår egen historie? Døveforeningene i Norden ble stiftet på 1800-tallet. I begynnelsen av 1900-tallet ble døves nordisk samarbeid stiftet og nasjonale døveforbund i Norden så dagens lys fra 1910-tallet, og gjennom alle disse årene har utallige døve og hørselshemmede løftet frem krav, krevd rettigheter, diskutert og tilpasset seg. Ja, folk før oss har kjempet kampene i mange år, og de var mer eller mindre alle døve, hørselshemmede og døveallierte. Døves idrettslag og tidligere Norges Døve-Idrettsforbund som ble stiftet av døve pionere har avlet fram mange døve og hørselshemmede idrettsutøvere gjennom tiden. Visste du at på internasjonalt plan har døve og hørselshemmede deltatt i de olympiske leker, tatt utfordringer og rekorder i å svømme over fjorder og kanaler?
Alt dette er noe som betyr noe for den historiske og kulturelle delen av ordet døv.
Hvorfor skal vi ta bort ordet døv i navnene på historiske organisasjoner og tradisjonelle arrangementer? Hvilken nytte får vi egentlig av det? Noen sier klubb og foreninger vil få mer penger fra det offentlige når ordet døv byttes ut, andre sier det er på grunn av rekrutteringen til døvesporten eller for å lokke flere publikumsbesøkere til arrangementer. Vel, enn så lenger ser jeg ikke mye mer penger i pengepottene hos de klubb og foreninger som allerede har byttet over til noe annet, mens rekrutteringen til døvesporten - og publikumsbesøkere til arrangementer står bomstille. Hva som istedenfor skjer når vi tar bort ordet døv i et navn er at tilhørigheten og samhørigheten hos de som brenner for sak og klubb i døvesamfunnet forsvinner fordi de ikke lenger kjenner seg hjemme. Har du noen gang tenkt på at det egentlig er disse personene som holder rekrutteringen og gleden gående i døvesamfunnet? Forsvinner ildsjelen forsvinner jo alt annet. Vi skal kanskje passe oss for å gjøre oss denne bjørnetjenesten?
Alt dette er noe som betyr noe for den historiske og kulturelle delen av ordet døv.
Hvorfor skal vi ta bort ordet døv i navnene på historiske organisasjoner og tradisjonelle arrangementer? Hvilken nytte får vi egentlig av det? Noen sier klubb og foreninger vil få mer penger fra det offentlige når ordet døv byttes ut, andre sier det er på grunn av rekrutteringen til døvesporten eller for å lokke flere publikumsbesøkere til arrangementer. Vel, enn så lenger ser jeg ikke mye mer penger i pengepottene hos de klubb og foreninger som allerede har byttet over til noe annet, mens rekrutteringen til døvesporten - og publikumsbesøkere til arrangementer står bomstille. Hva som istedenfor skjer når vi tar bort ordet døv i et navn er at tilhørigheten og samhørigheten hos de som brenner for sak og klubb i døvesamfunnet forsvinner fordi de ikke lenger kjenner seg hjemme. Har du noen gang tenkt på at det egentlig er disse personene som holder rekrutteringen og gleden gående i døvesamfunnet? Forsvinner ildsjelen forsvinner jo alt annet. Vi skal kanskje passe oss for å gjøre oss denne bjørnetjenesten?
Ja, sorgen som utløste i meg oktober 2016 bunnet seg i at jeg bit for bit mistet deler av meg selv ved å se på at ignorante ulver i fåreklær trekker i tråder og får en ubevisst døvesamfunn til å kjøre seg selv ned i graven. Jeg ser stadig offentlige og private uttalelser med formuleringer som gjør meg trist, og nå vil jeg altså gjøre noe med det. Nemlig, hvorfor skal vi velge mellom døv og hørselshemmet? Jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv. Jeg er bare enogtredve og kommer til å finnes i vårt samfunn (om livet vil ha det slik) i minst femti år til. Jeg tror ikke jeg er den eneste i Norge som fortsatt ser på meg selv som døv, ergo finnes det flere andre som meg ute i vårt samfunn som fremdeles kaller seg selv for døve. Det er derfor vi burde ta i bruk formuleringen: ”døve og hørselshemmede” istedenfor å gå enten eller. Vi bør gå etter både pose og sekk. La oss inkludere alle istedenfor å ekskludere. Jeg har full respekt for de som kaller seg selv for hørselshemmet og jeg har full respekt for de som velger å kalle sine barn hørselshemmede. Det minste jeg kan forvente her er å få den samme respekten tilbake: Jeg er døv og vil kalle meg selv døv. Jeg tar derfor i bruk formuleringen ”døve og hørselshemmede” overalt og jeg står for å beholde navn og titler i døvesamfunnet fordi det bærer en historisk betydning. Vil du være med på laget om å bevare respekten for døvehistorien og døvekulturen? Stem nei til nye ugjennomtenkte navneforslag i klubb og foreninger. Begynn med å skrive ”døve og hørselshemmede” overalt. Bli en som inkluderer alle grupper istedenfor å ekskludere.
Ja, jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv.
Nedenfor følger mine egne observasjoner:
- Folk skriver ikke: ”døve og hørselshemmede” på sosiale medier, flere og flere skriver kun ”hørselshemmede” uten å være klar over hva de egentlig signaliserer. For ikke så lenge siden skrev folk ”døve”, etterhvert begynte trenden med ”døve og hørselshemmede”. Dette endret seg deretter til ”døve/hørselshemmede” eller "døve/hh". Nå ser jeg kun betegnelsen ”hørselshemmede”. Dette er hva jeg kaller ubevisst systematisk utryddelse av den kulturelle og historiske betydningen av ordet døv.
- Døvefotballen har allerede byttet navn til NFF Utvalget for Hørselshemmede (tildigere het det NFF Døveutvalget). For ikke så lenge siden observerte jeg også at en døv idrettsklubb i Norge skrev: Norges Mesterskap for hørselshemmede. Jeg trodde det var ett nytt mesterskap, men dette er visst det samme mesterskapet som egentlig heter NM for døve eller DM (Døves Mesterskap). https://www.facebook.com/NFFHUtvalget/
- Det har foregått løse diskusjoner om hvorfor ikke Døves Kulturdager kan bytte navn til Tegnspråkdager. Men hvem er kulturdagene egentlig for? Er det for å markedsføre tegnspråket eller er det et kulturelt arrangement for døve og hørselshemmede?
- Norges Døveidrettsutvalg skriver: «Deaflympics er verdens største idrettsarrangement for hørselshemmede».Hva med å skrive «verdens største idrettsarrangement for døve og hørselshemmede»?https://doveidrett.no/nyheter/fire-utovere-skal-representere-norge-i-deaflympics/?fbclid=IwAR2tamMkdQ57utBQwk5O2SaDZvjkiUeBHjJ08sCFeEbRCkUs5XPyqqrLrNs
- Norges Døveforbund har hatt diskusjoner om å bytte navn til Tegnspråkforbundet. Men jeg er ikke tegnspråklig heller bare så det er sagt, jeg er døv. Min kulturelle-, historiske- og identitetstilhørighet ligger ikke i kun mitt språk, men i alt som har med døvesamfunn å gjøre inkludert mitt språk. Å bytte navn til Tegnspråkforbundet forminsker den betydningen av den kulturelle minoriteten døvehistorien og -samfunnet representerer.
Ja du! Bli med på laget om å bevare respekten for døvehistorien og døvekulturen! Stem nei til nye ugjennomtenkte navneforslag i klubb og foreninger. Begynn med å skrive ”døve og hørselshemmede” overalt. Bli en som inkluderer alle grupper istedenfor å ekskludere!
- Kjære kollega som sluttet i oktober 2016, takk for at du stod på min side til siste arbeidstime. -