…Da har vi lagt adventskalenderen bak oss, og nå er det klappet og klart for det siste innlegget om Den Gyldne Hale på min blogg noensinne. I dette innlegget tar vi en prat med Hanne Enerhaugen – som spiller Marie i adventskalenderen som ble vist på TV i 1989.
Enerhaugen tok kontakt med meg tidlig i desember og spurte om link til min blogg fordi hun hadde hørt om mine analyser. Jeg ga henne linken og spurte om hun kunne fortelle meg hva hun synes om mine analyser – og om jeg kunne dele dette videre med dere andre Gyldne Hale-lojale mennesker. Det er jo bra at vi etter analysene får litt innblikk i hvordan det foregikk bak kulissene - mens kameraene var slått av.
Hanne forteller at det er fint å lese kommentarer som mange av oss har diskutert gjennom analysene mine. Hun er enig i mye av det som er blitt tatt opp og forteller at det var synd at døve i Den Gyldne Hale-staben ikke hadde mulighet til å snakke med hverandre gjennom serien. De hadde lite replikker med hverandre, de fleste replikkene som døve skuespillere hadde var med hørende skuespillere. Hanne husker godt et øyeblikk der hun diskuterte masse med staben om flere ting som hun var uenig i, for eksempel det at hørende alltid skal ha flere replikker når det er samspill mellom døve og hørende skuespillere.
At seriens konsept slettes ikke var tegnspråk, men heller tegn og tale var helt tydelig, og på grunn av dette konseptet oppsto det flere misforståelser og problemer da døve skuespillere brukte tegnspråk – og hørende skuespillere ikke forsto hva som ble sagt. Hørende skulle stemmetolke for døve, så dermed ble det vanskelig å gjøre språket mer tegnspråklig fordi de måtte ta hensyn til de hørende skuespillerne. Konseptet tegn og tale ble bestemt lenge før Hanne og andre døve skuespillere kom inn i bildet, Hanne forteller at de døve skuespillerne prøvde å gjøre det beste ut av det selv om de hadde få replikker (som å snike inn mer tegn enn tale i enkelte scener (Red.anm.)).
Hanne husker også veldig godt da de gjennomgikk scenene der «Ole» fortalte fra juleevangeliet – som «Julie» stemmetolket. «Julie» forlangte at «Ole» skulle bruke tegn til tale – fordi det skulle lette Julies stemmetolkning. Under disse øvingene havnet døve skuespillere helt i villspor og ante uråd, fordi tegn til tale-konseptet som skulle brukes under denne delen kunne bli for forvirrende for mange barn, som har tegnspråk som sitt modersmål. Siden de fleste i staben ikke forsto dette så ble det sånn at «Ole» måtte tilpasse seg «Julie». Hanne forteller videre at «Victor» og «Julie» hadde flest replikker i forhold til «Ole» og «Marie» fordi de hadde utdannelse innenfor skuespilleryrket, samt erfaring fra TV. Dette kan Hanne forstå, men hun var under selve innspilningene sterkt uenig i hvordan døve ble fremstilt foran kamerat, at «Julie» og «Victors» holdninger på scenen ikke var det beste. Hun og noen andre døve tok opp dette med regissøren og staben, og hun husker det var vanskelig å diskutere dette med hørende som hadde nesten ingen – eller null - kompetanse om tegnspråk og døve. Til tross for at en av manusforfatterne av denne serien allerede hadde flere års erfaring med døve og hørselshemmede barn, da vedkommende hadde jobbet i en barnehage for hørselshemmede i flere år og kunne tegnspråk, så var det litt merkelig. Hanne lurer på om det kanskje er fordi de fleste i staben var hørende, og ikke virket til å forstå denne problematikken, at denne manusforfatteren feiet det under teppet og lot serien være mer for hørende enn for døve seere. Eller kanskje manusforfatteren fikk dette programmet til gjennom en kompromiss på at det skulle gjennomføres på tegn og tale for å bli vist på offentlig TV?
Til tross for denne problematikken så hadde Hanne det utrolig gøy med de tre andre hovedrolleinnehaverne (Victor, Julie og Ole), hun husker at samarbeidet var så bra. Det var disse fire og noen til fra staben som jobbet med oversettning og diverse scenebevegelser som fikk samarbeidet og jobben kjekt å gjennomføre. Og det veide opp for de andre i staben, med lite eller null kunnskap om døve, tegnspråk og døvekultur, som var litt firkanta da de holdt fast ved tegn og tale-konseptet under hele serien. Under vår prat retter Hanne også opp en av mine analyser. Avsnitt nummer 24, der jeg påpekte at Victor og Julie er de eneste som har byttet klær og pyntet seg. Ser vi nærmere på den scenen kan vi se at Marie også har pyntet seg med blonder på uniformen.
Tusen takk til deg Hanne, for at du delte litt fakta, samt dine egenopplevde erfaringer med oss som var og er glad i denne adventskalenderen! Og jeg takker for mine cirka 1120 minutter – noe som tilsvarer cirka 18,5, morsomme timer med analysene mine, det har vært en sann fornøyelse!
Enerhaugen tok kontakt med meg tidlig i desember og spurte om link til min blogg fordi hun hadde hørt om mine analyser. Jeg ga henne linken og spurte om hun kunne fortelle meg hva hun synes om mine analyser – og om jeg kunne dele dette videre med dere andre Gyldne Hale-lojale mennesker. Det er jo bra at vi etter analysene får litt innblikk i hvordan det foregikk bak kulissene - mens kameraene var slått av.
Hanne forteller at det er fint å lese kommentarer som mange av oss har diskutert gjennom analysene mine. Hun er enig i mye av det som er blitt tatt opp og forteller at det var synd at døve i Den Gyldne Hale-staben ikke hadde mulighet til å snakke med hverandre gjennom serien. De hadde lite replikker med hverandre, de fleste replikkene som døve skuespillere hadde var med hørende skuespillere. Hanne husker godt et øyeblikk der hun diskuterte masse med staben om flere ting som hun var uenig i, for eksempel det at hørende alltid skal ha flere replikker når det er samspill mellom døve og hørende skuespillere.
At seriens konsept slettes ikke var tegnspråk, men heller tegn og tale var helt tydelig, og på grunn av dette konseptet oppsto det flere misforståelser og problemer da døve skuespillere brukte tegnspråk – og hørende skuespillere ikke forsto hva som ble sagt. Hørende skulle stemmetolke for døve, så dermed ble det vanskelig å gjøre språket mer tegnspråklig fordi de måtte ta hensyn til de hørende skuespillerne. Konseptet tegn og tale ble bestemt lenge før Hanne og andre døve skuespillere kom inn i bildet, Hanne forteller at de døve skuespillerne prøvde å gjøre det beste ut av det selv om de hadde få replikker (som å snike inn mer tegn enn tale i enkelte scener (Red.anm.)).
Hanne husker også veldig godt da de gjennomgikk scenene der «Ole» fortalte fra juleevangeliet – som «Julie» stemmetolket. «Julie» forlangte at «Ole» skulle bruke tegn til tale – fordi det skulle lette Julies stemmetolkning. Under disse øvingene havnet døve skuespillere helt i villspor og ante uråd, fordi tegn til tale-konseptet som skulle brukes under denne delen kunne bli for forvirrende for mange barn, som har tegnspråk som sitt modersmål. Siden de fleste i staben ikke forsto dette så ble det sånn at «Ole» måtte tilpasse seg «Julie». Hanne forteller videre at «Victor» og «Julie» hadde flest replikker i forhold til «Ole» og «Marie» fordi de hadde utdannelse innenfor skuespilleryrket, samt erfaring fra TV. Dette kan Hanne forstå, men hun var under selve innspilningene sterkt uenig i hvordan døve ble fremstilt foran kamerat, at «Julie» og «Victors» holdninger på scenen ikke var det beste. Hun og noen andre døve tok opp dette med regissøren og staben, og hun husker det var vanskelig å diskutere dette med hørende som hadde nesten ingen – eller null - kompetanse om tegnspråk og døve. Til tross for at en av manusforfatterne av denne serien allerede hadde flere års erfaring med døve og hørselshemmede barn, da vedkommende hadde jobbet i en barnehage for hørselshemmede i flere år og kunne tegnspråk, så var det litt merkelig. Hanne lurer på om det kanskje er fordi de fleste i staben var hørende, og ikke virket til å forstå denne problematikken, at denne manusforfatteren feiet det under teppet og lot serien være mer for hørende enn for døve seere. Eller kanskje manusforfatteren fikk dette programmet til gjennom en kompromiss på at det skulle gjennomføres på tegn og tale for å bli vist på offentlig TV?
Til tross for denne problematikken så hadde Hanne det utrolig gøy med de tre andre hovedrolleinnehaverne (Victor, Julie og Ole), hun husker at samarbeidet var så bra. Det var disse fire og noen til fra staben som jobbet med oversettning og diverse scenebevegelser som fikk samarbeidet og jobben kjekt å gjennomføre. Og det veide opp for de andre i staben, med lite eller null kunnskap om døve, tegnspråk og døvekultur, som var litt firkanta da de holdt fast ved tegn og tale-konseptet under hele serien. Under vår prat retter Hanne også opp en av mine analyser. Avsnitt nummer 24, der jeg påpekte at Victor og Julie er de eneste som har byttet klær og pyntet seg. Ser vi nærmere på den scenen kan vi se at Marie også har pyntet seg med blonder på uniformen.
Tusen takk til deg Hanne, for at du delte litt fakta, samt dine egenopplevde erfaringer med oss som var og er glad i denne adventskalenderen! Og jeg takker for mine cirka 1120 minutter – noe som tilsvarer cirka 18,5, morsomme timer med analysene mine, det har vært en sann fornøyelse!