Quantcast
Channel: Jannicke: Norsk i Sverige
Viewing all 55 articles
Browse latest View live

«Norsk i Sverige»

$
0
0
Døves Tidsskrift ramler ned i postkassen, mens jeg er over there, folk sender meg et bilde fra bladet; bilde av meg med påfølgende tekst om at jeg har fått ny jobb i Sverige.

Jeg får seks meldinger med samme bilde. «Stolt av deg!» «Bra jobbet!» Jeg setter virkelig pris på at folk informerer meg om hva som skjer og sier fine ord! Det er ikke mye jeg får med meg fra bladet «over here». I det jeg først leste teksten ble jeg positivt overrasket. DT ønsker meg lykke til?!?!? Vi alle kjenner til historien om da DT hengte meg ut i 2011. Etter å ha analysert teksten litt, (overanalysere om du vil), så finner jeg et par ting litt merkelig:
1. Bladet forteller at de leser om meg og min nye jobb i det svenske døves tidsskrift - og ønsker meg lykke til. Huh? Når begynte de å være hyggelig mot meg?
2. Bladet nevner videre at jeg flytter til Sverige fordi jeg er samboer med en svenske. Unnskyld, hva vet de om det? Sist gang jeg pratet med dem var i mai.
3. Apropos samboer. Hvorfor står det ikke kjæreste? For den formuleringen og det ordet har de tidligere brukt om andre folk i andre tilfeller. Hvorfor understreke noe som bladet (kanskje) allerede synes er "annerledes"?
4. Og for å ikke snakke om privatliv, det er irrelevant å nevne ens privatliv i et tidsskrift. Dette er ikke et tabloidblad.
Folk spør meg om bladet har bedt meg om tillatelse til å publisere denne teksten. Svaret er nei, det har de ikke. Ikke denne gangen heller. Jeg har likevel sendt en epost til DT og sagt noe som: «Takk for den hyggelige hilsningen, jeg ble positivt overrasket! Hils til de andre på kontoret!»
Fordi jeg kanskje her er blitt voksen, jeg er ferdig med ordkrigen. Jeg tenker ikke å enda en gang bli utsatt for maktmisbruk - og å utsette andre for det, men dersom du opplever å bli tråkket på av samme blad - så har du min fulle støtte i kampen!

Om den falske tegnspråktolken...

$
0
0
Verden over skriver om den falske tegnspråktolken. Også Dagbladet og VG, men istedenfor å skrive tegnspråktolk skriver de «døvetolk», og videre skriver de «døvetegn» og fremstiller tegnspråk som om det er internasjonalt...?

«Hei,


Jeg kontakter deg vedrørende artikkelen om den falske tegnspråktolken i forbindelse med Nelson Mandelas minnemarkering: http://www.dagbladet.no/2013/12/11/nyheter/dbtv/mandela/dovrtolk/30797394/

Det er et par feil der som jeg ikke kan overse - og jeg tenkte at dere kunne få beskjed om dette så det ikke gjentar seg i fremtiden:

Dere skriver: «døvetegn» og «døvetolk». Det heter tegnspråk og tegnspråktolk.

Jeg siterer teksten deres under videoen: 
«Tegnspråkeksperter over hele verden har onsdag gått ut og sagt at mannen som tolket under Mandelas minnemarkering, ikke kunne å tolke i det hele tatt»

Det er ikke tegnspråkeksperter som oppdaget denne feilen, men en hel gruppe døve fra hele verden. Det er døve mennesker som er tegnspråkeksperter.
Jeg vil også gi uttrykk for at teksten deres kan mistolkes, som at tegnspråk er internasjonalt. Det stemmer ikke. Sør-Afrika har et eget tegnspråk, likesom vi i Norge har vårt norske tegnspråk.

Jeg hadde satt pris på om dere kunne kontakte eksperter nasjonalt før dere skriver artikler om døve, tegnspråk og tegnspråktolk, likesom de fleste andre land i verden har gjort i denne saken - og andre saker.
I fremtidige tilfeller hvor dere skal skrive om døve og tegnspråk må dere gjerne kontakte; Norges Døveforbund eller Norges Døveforbunds Ungdom, de kan svare på spørsmål som kan forsterke deres sak, eller henvise dere videre til riktige personer.


Med vennlig hilsen
Jannicke B. Kvitvær»


Dette ble sendt til Dagbladet i dag formiddag. VG burde få samme epost, men jeg kunne ikke finne riktig epostadresse. Den falske tegnspråktolken har bidratt til at en hel verden har fått øynene opp for tegnspråk og døve, men det er midlertidig flaut at to av Norges største aviser utgir feil informasjon. Nå har det kommet et nytt innslag av Dagbladet, om lille Claire som «døvetolker» for sine døve foreldre....


Og at de som mer eller mindre kan tegnspråk plutselig henger seg på bølgen og deler innlegg etter innlegg på facebook - bare for å vise at de er en del av tegnspråkmiljøet, som plutselig er blitt veldig populært, er bare for komisk :D 

Say no more....

Nordisk mark og i Skandinavisk tidssone...

$
0
0
...men fremdeles ikke i Norge - og ingen Malin... Slik var de første ukene mine i Norden.
Det har gått mer enn en måned siden jeg landet - og jeg har rukket å hilse på mange av dere allerede, så det er ikke mye nytt jeg kan komme med nå. Istedenfor får dere heller en liten oppramsing fra 2013 i form av bilder. Enjoy!


Vi startet 2013 med å bli utelåst hjemme hos mine foreldre i Stavanger, 
stakkars Prins som ventet på at vi skulle komme inn....



I februar ble det en ny tur til Stavanger, barnedåp for nevøen Magnus (her med de andre nevøene også).



(Bildene er lånt av SDUF)
Nordisk Ungdomsseminar i Sverige, mitt flotte dilemma i mars og deretter påskeferie i Sirdal.



Da var det april og vårstemning, Rollerderby i Malmö med en fest til - og Valborg i Stockholm.



1. mai i Stockholm, 17. mai i Oslo og vanskelige stunder der jeg og Malin
 er fra hverandre - og skype ikke fungerer...



Avskjeds- og bursdagsfest i juni på Skaug, Midsommar i Stockholm og Almedalen...



Roma i juli på WFDYS juniorleir, Corfu med Malin og Deaflympics i Bulgaria…



Malaga med hele familien i august, blue lagoon i Island og vår første morgen i Willimantic...



Gallaudet i September på besøk hos Laith, hvor vi traff finske Olga og 
der jeg tilfeldigvis også møtte på en norsk landsvenn...



Oktober bød på mange uforventede møter; Danske Sofie traff jeg uforventet i Melbourne, i samme by fikk jeg treffe Natasha igjen etter fem år og i Sydney fikk jeg se Jonnhy Depp - som hälsade till dig, Malin...



 
New York for siste gang i 2013 der vi fikk med oss byggningen til «friends», hadde besøk av norske Astri og reiste på vår aller siste reise i USA for 2013; november ble avsluttet med en tur til Boston og byggningen Boston Legal er nå i fotoarkivet mitt...



 
Min første kompis i Sverige, juletrefest på SAFT(bilde mangler) og tilslutt julen og romjulen i Tønsberg...


Og så er det svar på ditt spørsmål om hvordan det er å være hjemme igjen; første påminnelse om at jeg var på vei hjem til Norden var å åpne menyen på flyet Icelandair. Ikke noe mat å finne der for en vegetarianer. Den andre tingen jeg registrerte meg er hvor stressa nordiske mennesker kan være når det gjelder å gå ombord på fly ;) Og den køkulturen vi har fått innlært oss i Norden; å puffe på folk foran oss til å gå fortere - når det egentlig ikke er mulig. Og så er det mørket som senker seg over oss allerede klokken tre på ettermiddagen (noe sånt) i den nordiske november. Å som jeg elsker Norden!

Takk for året som har gått, og til dere som jeg ikke rakk å hilse på i 2013; vi ses i 2014!

Politisk nøytral.... Og det betyr?

$
0
0
Så er vi alle nok en gang rystet, det som ryster oss denne gangen er fredagens artikkel fra Dagbladet om døveskolene:

 http://www.dagbladet.no/2014/01/17/nyheter/innenriks/samfunn/hoyre/dove/31342339/

I dette innlegget skal jeg ikke diskutere selve saken, det er allerede ulike debatter «overalt» i vårt norske døvesamfunn. Jeg skal ikke påpeke hvor idiotisk uttalelsene fra kunnskapsministeren, Thorbjørn Røe Isaksen, er. Ei heller skal jeg gå inn på spørsmålet om hvorfor Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har fått plass i Dagbladets artikkel, for hva har HLF med norske døveskoler å gjøre? De står ikke for tospråklighet i grunnskolen og har aldri vært for tegnspråk. Ergo er de ikke døveskolesakens ambassadør. HLF kunne her ha henvist videre til NDF, men vi alle kjenner til at HLF ikke tenker i slike baner. Og uten at jeg kjenner til hvorfor artikkelen ble publisert på en fredagskveld, så må jeg si at det er ganske feigt å publisere en slik nyhet på det tidspunktet. Det er "ingen" som er på jobb da? Jeg diskuterer gjerne disse sakene, men ikke i dette innlegget. I dette innlegget vil jeg peke på en "småting" som jeg har reagert på;

http://www.deafnet.no/no/nyheter/artikler/doveskole-loftebrudd

Norges Døveforbund (NDF) er en politisk nøytral interesseorganisasjon. Det forekommer da ikke naturlig å skrive hvilken regjering som står bak hva ved å skrive; «blå/blå-regjering» eller «rødgrønn regjering». Det rekker med å skrive «forrige regjering» når man skal henvise til den regjeringen eller skrive «regjeringen» når man skal henvise til nåværende regjering. Og hvorfor ble enkelte politiske partier nevnt i pressemeldingen. Folk kan vel tenke selv?
En annen ting som fikk meg til å undre er ordet «hørselsklasse». Jeg trodde dette ordet var gått ut på dato? Og hva med ordet «vanlig»? Når man snakker om tvillingskolemodellen så skal man ikke si at dette er en skole for «vanlige» med egne hørselsklasser i skolen? Da blir det jo helt feil å si tvillingskole? Tvilling betyr jo to, så kort forklart; tvillingskolemodellen er to skoler i ett, der hvor den ene delen er en skole for tegnspråklige døve og hørselshemmede(som innbærer alle barn og unge med en hørselsnedsettelse uansett form for hjelpemidler de bruker, enten det er CI eller høreapparat). Og hva betyr ordet «vanlig»? Kan noen forklare meg det? Er ikke jeg vanlig?

Ellers er jeg enig med alt det andre som er blitt tatt opp i pressemeldingen. Det er idiotisk at regjeringen argumenterer med at utviklingen av den kommunale tvillingskolen i Bergen har gått for langt, og dermed må snu i denne saken av økonomiske årsaker. For akkurat som NDF sier; vi har jo hele tiden stått for tvillingskolemodellen. Tvillingskolen i Bergen som planlegges kan utvikles videre til det bedre, og så kan det sørges for at det kommer tvillingskoler i andre norske byer også. Når skal politikere høre på NDF? Og når skal politikere lære seg å samarbeide med folket? Vi har interessepolitiske organisasjoner av en grunn; at politikere skal høre med folk som sitter med den riktige kompetansen.

Nice not having to think about shaving...

$
0
0
Et kupp sier noen. Andre synes det var vågalt. Og mange applauderte. Nå vel, jeg gjør det jeg elsker å gjøre; provosering, lenge leve...

La oss først gå tilbake i tid: Det er sommer og år 2006. Mitt andre år på videregående er nettopp slutt, og vi er en stor gjeng ute på Frysja og bader:
Jeg: «Se på mine legg, jeg må barbere meg snart! Jeg har ikke barbert meg på to uker!»
Jente: «Har du ikke barbert deg på to uker!? Du må barbere deg så fort et hår gror»
Jeg ler selvsikkert. Innvendig blir jeg usikker.
Gutt: «Det der er jo ingenting, jeg har mer hår! Se her!» og peker på sine bein.
Jeg fortsetter: «Ja, jeg barberer meg når jeg føler for det, får vel gjøre det snart ihvert fall»
Jente: «Ja, det må du! Det er jo sommer!»
Gutt: «Hva har sommer med hår å gjøre?»

Til deg gutt, Lars Petter Lindman, takk! Etter denne sommeren ga jeg blaffen i være så nøye med hår på beina, og etter denne samtalen har jeg aldri vært usikker når jeg plutselig skal bade - og ikke har rukket å barbere meg. For akkurat som du sa; hva har sommer med hår å gjøre?

La oss gå til en annen samtale fra fortiden:
Gutt: «Jeg liker at folk har litt hår nedentil.»
Jeg, som er en smule overrasket: «Mhm»
Gutt: «Det er jo moro å ha noe å leke med - og så vil jeg ikke føle at jeg har sex med et barn.»

Til deg gutt, takk! Du aner ikke hvor mye disse ordene har dukket opp gjentatte ganger i alle senere år. Det er helt okei med hår.

Før vi går videre kan jeg gjerne stille det åpnebare spørsmålet; hvorfor måtte det menn til for at jeg skulle begynne å tenke at det er helt okei med litt hår her, der og overalt? Den tanken kan dere gjerne få smake litt på, i mellomtiden skal jeg prate om bildet jeg publiserte på facebook;

En utrolig stor respons, større enn jeg trodde – og for det meste var det positive tilbakemeldinger. Jeg var ultranervøs innen jeg publiserte bildet - og jeg forventet det verste. Responsen har vært utrolig fin så langt, og som ventet kom det selvfølgelig frem noen negative bemerkninger:

«Hahaha! Good that you have no shame ;)»
Hva skal jeg skamme meg for? At jeg viser hele verden det samme folk ser i speilet?

«Hvor lenge har du tenkt å la håret gro før du barberer deg?»
Jeg barberer meg når jeg begynner å føle meg plaget av det - eller når jeg føler for det.

«Hår er for menn, fordi det er mandig med hår...»
Så menn skal ikke barbere seg?

Og sist, men ikke minst favoritten:
«Jeg er blitt opplærttil å barbere meg siden jeg er jente...»

Nettopp, jenter blir opplært til å barbere seg. Folk ser derfor sjeldent kvinner med armhulehår, og derfor kommer det reaksjoner når kvinner viser seg med hår under armene. Som disse milde reaksjonene jeg fikk på mitt facebookbilde. Eller de frekke kommentarene den tilfeldige kvinnen iblant publikum fikk, under den svenske melodifestivalen 2012, da noen "oppdaga" at hun ikke hadde barbert seg. https://www.facebook.com/events/365673620120381/

Eller den hetsen programlederen, Nour El-Refai, for den svenske melodifestivalen 2014 fikk da hun viste seg frem på scenen - med hår under armene. https://www.facebook.com/events/1418652765039856/?fref=ts

Det er helt okei at folk vil barbere seg, men vi må også være ærlige med oss selv; noen ganger lar nok alle mer eller mindre hårene sine gro. Skal vi aldri dele våre "hemmeligheter" og stå stille på sidelinjen når en kvinne får hets på grunn av sine ubarberte armhuler? Og etter det jeg har lest blant folk på facebook så begynner unggutter ned i 12 årsalderen også å føle at de må barbere seg. Merk dere; det er ok å barbere seg, men det er også ok å ikke barbere seg. Jeg tenker ikke å prioritere barberingen i hverdagen min når armhulene mine uansett ikke synes. Jeg bruker heller fem minutter ekstra på frokosten min enn å stå og barbere meg. Jeg bruker heller fem minutter ekstra på å sove om morgenen enn å stresse meg med å barbere meg. Jeg bruker heller fem minutter ekstra på kveldene på å lese, prate eller syssle med andre ting enn å gå på badet og barbere meg så fort et hårstrå synes. Problemet oppstår jo plutselig når jeg skal på trening og får den smygende tanken; ”Så flaut, armhulene mine synes i den t-skjorten jeg har på meg - og jeg har ikke barbert meg”. Eller når det plutselig blir varmt og jeg vil ta av meg genseren - så tenker jeg:”Jeg må være forsiktig så armhulene mine ikke skal synes, jeg rakk ikke å barbere meg” Jeg tenker akkurat dette fordi – folk forventer at kvinner skal være barberte under armene.

Problemet er ikke hva du selv vil med deg selv og din kropp. Problemet er hva folk forventer seg av deg som kvinne og av deg som mann.


Provosering, lenge leve!


Og ta en titt på denne videoen
http://www.upworthy.com/a-french-film-showing-men-what-being-a-woman-feels-like-kinda,
som noen også delte på mitt kommentarfelt, som beskriver nøyaktig det jeg prater om - om hvordan samfunnet har formet oss som mennesker gjennom normer og forventninger. Og det her er langt ifra noe nytt, Gerd Brantenberg skrev boken Egalias Døtre på 70-tallet, som tar opp nøyaktig samme budskap.

Scandinavians do it better. Nei til EU!

$
0
0

Da har jeg bodd i et EU-land i halvt år, og det har kommet interessante erfaringer fra å være norsk i Sverige - under et EU-valg...
Det jeg har erfart fra å være tilskuer i det nylige overståtte EU-valget er å nikke og si at det jeg alltid har stått for er den beste gaven jeg har gitt meg selv(EU-motstander). De fleste i Sverige bryr seg ikke om EU, antakeligvis gjør sikkert mange andre i andre land også – og derfor ser vi den skremmende utviklingen som nå pågår i Europa; http://nyheter24.se/maktkamp24/769527-16-vidriga-asikter-som-europa-rostade-pa-och-du-borde-kanna-till

De svenskene jeg har snakket med før EU-valget har gjentatte ganger sagt: «EU är orka...», men til tross for det så stemmer de likevel – fordi de må. For EU-politikken slår jo tilbake på den svenske politikken her i Sverige. Sveriges resultat i årets EU-valg ble bra (med tanke på mitt politiske ståsted - på den rødgrønnerosa siden). Svenskene spør hvordan det gikk for Norge, jeg gliser, og de kommer på at Norge ikke er med i EU; «Dere er heldige!» og stille jeg spør meg selv; «For hvor lenge?» Jeg fryder meg hver gang noen fra et EU-land sier at EU er tull,  men hvor lenge kan jeg egentlig sitte og fryde?
Sier Norge ja til EU, sier jeg nei til oljeboring. Det er den jo nesten eneste grunnen til at EU vil ha oss med...


Kjæresten min gjorde sin borgerplikt og stemte på søndag. Scandinavians do it better! Heller utvikle det nordiske samarbeidet, enn å joine EU!

Rett skal være rett vol. 2

$
0
0

Her kommer oppfølgingsinnlegget, omtrent ett år senere. Hvorfor det har tatt så lang tid å legge ut oppfølgingsinnlegget har sin forklaring; jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive det jeg uansett pleier å si når den her diskusjonen dukker opp mellom oss – i real life.

Vi begynner med det som skal følges opp; 
«...du fremstår deg som en bitter kvinne fra den Ottar-klubben...» - jeg skal følge opp denne setningen. Jeg skal peke på noe som de fleste jeg kjenner mer eller mindre er enig i, men som fremdeles ikke helt er der enda ved å si «ja, jeg er enig.» Hvordan skal en egentlig reagere når en blir assosiert med de kule kvinnene i Ottarklubben? Som er mot abortreservasjon, som synes at sex uten samtykkelse er voldtekt, som demonstrerer for at andre skal ha det bra og som gjør et arbeid hvor det bra resultatet også gagner menn.

En bekjent deler noe på Facebook: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ottar-vil-anmelde-reklamestunt-i-Bergen-7010538.html#.U4NHSBZs93s
med et utsagn noe som: «Typisk Ottar! Hadde det vært menn i vinduet hadde de ikke sagt noe!» Ja? Ottar kjemper for kvinnens sak -- > mot samfunnet.
Menn kan vel også sette foten sin ned? Det handler ikke om kvinne versus mann, det handler om å bekjempe skjevheter og krenkinger av mennesker i dagens samfunn. Skjevheter du anser som noe helt okei, bare fordi det i århundrer allerede har vært okei. Reklamene og kampanjene til butikkjeden Abercrombie & Fitch er krenkelser på det groveste, reaksjoner på dette har vi mange av. Og i dette tilfellet handler det om undertrykking mot både kvinner og menn. Skal vi sette ned foten sammen?

I dette blogginnlegget på UnderArbeid, http://www.underarbeid.com/voldtekt-er-en-krenkelse-av-menneskeverdet-uansett/, leser vi om en mann som blir utsatt for voldtekt. Han blir ikke trodd,  selvfølgelig blir han ikke trodd, kvinner kan jo ikke voldta? I hvert fall kan ikke kvinner voldta menn. Kvinnen tilhører jo det svake kjønn. Menn kan ikke bli voldtatt, det er jo fysisk umulig. Kvinnen er fysisk svakere og en kvinnes kropp er ikke dominant.
I denne videoen http://www.abcnyheter.no/videoer/2014/05/25/de-stopper-mannen-som-slar-dama-men-stoppes-dama-som-slar-mannenfår vi smake på at vold mellom en kvinne og en mann er tabubelagt, rettere sagt; vold utøvd av en kvinne mot en mann. For når det er en mann som utøver vold mot en kvinne - er det jo krig. Selvfølgelig, vold er ikke tillatt og folk reagerer på noe som er ulovlig. Ettersom kvinnen ikke kan utøve vold så er det ingen som bryr seg når de gjør det. Kvinnen tilhører jo det svake kjønn. «Jeg slår ikke jenter!», for når du som liten gutt lærer deg å ikke slåss med jenter, så lærer du deg samtidig at kvinnen er det svake kjønn, de skal beskyttes. Blir du som voksen slått av en kvinne vet du at det er noe du som mann ikke skal snakke om, «Kvinner slår ikke menn», menn er jo det sterke kjønn.

Synes du fremdeles at likestillingen har gått for langt?
Jeg tror nok vi har et stykke igjen å gå; det sier jo seg selv, det er flaut å bli voldtatt av en kvinne - fordi kvinnen fremdeles blir sett på som underordnet mannen. Folk latterliggjør kvinnens vold mot menn, fordi kvinner kan da ikke være sterkere enn mannen.

Ottar står ikke for kvinne versus mann, men kvinne versus skjevheter i dagens samfunn. Så du som synes jeg høres ut som en bitter Ottarkvinne har i rett i en ting, jeg høres ut som en kul Ottarkvinne. For jeg bekjemper urettferdighet, likesom du gjør når du reagerer på videoen og blogginnlegget. Feminisme handler ikke om kvinne versus mann, men om likestilling. Og den er skjev. Den har vært det i århundrer, fordi samfunnet er styrt av (de fleste) dominante hvite menn, de menn som aldri har blitt utsatt for vold og/eller blitt voldtatt. Og som derfor tar den friheten til gjøre det de vil, mot ALLE andre – også mot andre menn.

Lenge leve feminismen. Lenge leve likestilling.

Når media stiller oss i feil lys…

$
0
0

Jeg ser ut som en dum nikkedukke, men det er vel ikke så rart? For ifølge media skal jo døve være begeistret for den minste ting. Vi skal si: «Fantastisk!» «Oi oi, wow!» Vi skal ikke si politiske eller fornuftige saker, det fenger jo ikke...

 ...«Det Signmark gjør er fantastisk, han synliggjør vår minoritet og tegnspråk på en jævla bra måte. Som han selv sier i en av sangene hans; han representerer vårt folk.» selvfølgelig ble dette utsagnet klippet bort av VG TV. Hvor ofte fremstiller media oss døve som hjelpeløse? Hvor ofte fremstiller media oss som klovner ved å bare vise den delen der vi sier: «Det er fantastisk!»?

Nei, det er ikke wow at vi har jobb, det er en rettighet. Det er ikke wow at vi har tolk på arbeidsplassen, det er også en rettighet. Det er ikke stakkars oss når vi ikke får napp med arbeidsintervju etter 100 arbeidssøknader, det er diskriminering. Det er ikke wow når en døv plutselig får operert inn en dings og plutselig kan høre lyd, det er faktisk ikke en selvfølge at det fungerer.
Det er ikke noe synd på oss, det er ikke noe stakkars oss. Når er det slutt på å fremstille oss som hjelpeløse klovner? Vi har vett i huet og vi sier bra saker som gir deg noe å tenke på, men det der selger jo ikke så den delen får du nesten aldri med deg. Hvor ofte tror du på det du leser i avisene? Hvor ofte tror du på det som blir skrevet om andre minoriteter? Har du noen gang spurt deg selv om hvor mye av det som står om andre mennesker er feil? Det heter ikke døvetolk, det heter ikke døvetjeneste og det heter ikke døvespråk. Likevel ser vi at media skriver det igjen og igjen, vi blir nesten alltid unødvendig stakkarsliggjorte og fremstilt som naive og stille. I saker der media trenger offentlige uttalelser fra en offentlig organisasjon, så er det NDF som skal bli kontaktet og ikke HLF. Ingen andre kan og skal snakke for oss. De utallige videoene om de såkalte miraklene på Youtube om døve som plutselig kan høre lyd, har du sjekket hvem som har laget dem? Og hvor ofte har media satt lys på mislykkede CI-operasjoner? Aldri.

Samfunnet er udugelig der, de fleste journalister er egentlig uvitende mennesker som ikke gidder å researche godt nok. De sitter og tror de vet hva som er best fordi de selv ikke kan forestille seg noe annet. De kan ikke forestille seg en verden uten lyd, så for dem er alt det alminnelige vi andre gjør noe helt flott...


Forkortelser:
NDF: Norges Døvesforbund
HLF: Hørselshemmedes Landsforbund
CI: Cochlea Implantat

Ordforklaringer:
Feil: Døvetolk            Korrekt: Tegnspråktolk
Feil: Døvetjeneste      Korrekt: Tolketjeneste
Feil: Døvespråk         Korrekt: Tegnspråk



Jag skulle vilja träffa min klasskompis igen…

$
0
0

Jag skulle vilja träffa min klasskompis från högstadiet igen och säga; «Du hade rätt!»
Det han sa i åttan skrämde mig inte då, det jag ser i Europa skrämmer mig nu. Han pratar bullshit sa de i nian och tian den gången då. Han pratade om att det blir ett tredje världskrig och att det blir Ryssland som kommer att leda det. Han sa det för 14 år sedan. Då var jag tolv. Jag tänkte då att han säkert har rätt i en sak; tredje världskriget måste ju komma någon gång.

Andra världskriget kom 21 år efter första världskriget. De som minns första världskriget finns inte längre. De som minns andra världskriget är snart borta. Vi börjar glömma historien. De flesta som byggde upp Europas nationer efter andra världskriget röstar fortfarande rött. Arbetarklassen. De flesta av deras barn röstar fortfarande rött. Generationen av arbetarklassen. Deras barnbarn växte upp i ett tryggt samhälle, i ett samhälle som har gett oss allt. Och de flesta av oss vill ha mer; «mitt mitt mitt.» De flesta tänker: «Mitt land är mitt land.» Det finns sådana i alla länder. Några har blivit egoistiska. Vi var inte där då Europa och världen gick sönder. Många vet inte ens hur det började. Hur kunde egentligen en trygg värld gå sönder?

Det är 69 år sedan andra världskriget avslutades. Tre generationer har gått, den fjärde generationen föds nu. Kommer de någon gång förstå att Adolf Hitler var en vanlig man med ett vanligt namn? Att han såg precis ut som din granne ser ut nu? Att han såg precis ut som många politiker i Europa ser ut nu? Att han var en vanlig person med hemska åsikter i ett politiskt parti som blev demokratiskt valt - och som kom långt? I Europa är det många med vanliga namn - med precis samma åsikter och de styr Europa nu. Hur långt kommer de? Och hur många är de? Anders Behring Breivik tänkte döda Gro Harlem Brundtland för hennes politiska åsikter– och för att hon är kvinna. Han dödade 77 människor. En extremist från Norge. En norsk man som växte upp i ett tryggt land. I ett tryggt samhälle. Som är barn av arbetarklassen. Som tänker: «Mitt mitt mitt. Mitt land är mitt land.» Det finns många som honom ute i världen. Människor som vill kasta ut alla som inte ”tillhör ens nation”och ändå vill de ha den rättigheten till att flytta till andra länder. Svenskar är den största invandrargruppen som bor och jobbar i Norge efter den polska invandrargruppen. Och samtidigt har Sverige ett rasistiskt parti som vill kasta ut alla icke-svenskar, när många av dessa jobbar för Sverige - och betalar skatt till Sverige. Det här är ett rasistiskt parti som vill kasta ut alla som inte är svenskar medan de tycker det är okej att bo och jobba i Norge. Hur ska det här egentligen gå?

Det min klasskompis sa i åttan skrämde mig inte då, det jag ser i Europa skrämmer mig nu. Vi måste kasta ut alla rasistiska partier från politiken – även om de blir demokratiskt valda. För de tänker: «Mitt land är mitt land.» De tänker: «Mitt mitt mitt.» Det var så andra världskriget började. Tredje världskriget är på väg. Det kommer inte någon gång. Det kommer inte en dag. Det kommer när som helst. Det kommer om två år. Det kommer nästa vår. Det kommer i morgon…

Vår fineste Prins

$
0
0



Aldri mer skal jeg se deg hoppe og le
Aldri mer vil dine svartbrune øyne og dine spisse ører møte meg med glede
Aldri mer skal jeg ligge inntil deg, din varme og gyllenbrune pels
Aldri mer vil jeg kunne søke trøst hos deg

Aldri mer skal jeg våkne av snuten din inntil mitt kinn
Aldri mer vil jeg få se deg i hagen med din logrende hale
Aldri mer skal du løpe rundt i huset med din kjære ball
Aldri mer vil du hoppe opp i sengen og forlange kos
Aldri mer skal jeg kjenne labben din og dine klor
For aldri mer vil du igjen våkne.

Hans hjerte var sterk, sterk som en løve
Hans instinkt var lojal, lojal som en ulv
Hans hjerne var skarp, skarp som kniven
Hans sinn var ung, ung som havet
Men hans kropp ble for gammel, for gammel til å bæres.

Hvil i fred, vår fineste Prins. Jeg vil alltid være så glad i deg, så utrolig glad i deg. Du var verdens snilleste, savnet vil alltid være stort.






Prins Balder, 07.10.1999 - 28.08.2014 





Tidligere innlegg om Prins: Oktober 1999



På tide!

$
0
0
Jeg ser denne setningen - nesten - hver eneste gang noen offentliggjør et forhold på Facebook. De fleste gratulerer, noen spør «hvem?», men så er det også alltid noen som sier: «På tide!». Unnskyld. Har jeg gått glipp av noe? Jeg visste ikke det var en tidsfrist på gå inn i et forhold? Eller er dette en indirekte form for å si at en henger bak? Henger bak hva da? Utsagnet ”på tide!” blir oftere og oftere nevnt overfor mennesker som er yngre enn meg. Yngre enn tjue.

Jeg gikk inn i mitt første forhold som tjuetre-åring, så jeg har vel failet ifølge denne noen? Nå er jeg nærmere tretti enn jeg er tjue og det folk spør meg om for tiden er barn, naturligvis. Naturligvis? Hvem er det som bestemmer disse tidsfristene?

Du fødes i en verden, er du ei jente er det ingen feil i å drømme om et bryllup. Det er utrolig søtt. Drømmer du ikke om et bryllup når du er ti år så er du senere ute enn dine jevnaldrende venner. Er du en gutt er det ingen feil i å tenke på jenter. Det er bare sånn. Tenker du ikke på jenter når du er tolv år så er du senere ute enn dine jevnaldrende venner. Du vokser opp videre i den troen at du som jente, skal finne deg en gutt. Du vokser opp videre i den troen at du som gutt, må skynde deg så du ikke blir sistemann i gjengen. Noe som, i begge tilfeller, fører til massevis av fyllesex og uønsket sex - med andre ord overgrep og mørketall av voldtekt. Velger du som tenåring å ikke prioritere det motsatte kjønn eller å vente - er du kjedelig. Og slik lærer du det, gutt som jente, at livet handler om å være to. Så blir du til en mann og en kvinne. Du lærer deg at du skal skaffe deg barn. Det ender opp i en uoffisiell konkurranse - der du som alle andre - strever for å passe inn. Passe inn i noe som noen har bestemt.

Jeg som jente var totalt uinteressert i gutter frem til jeg var tretten, pang - noe skjedde. Noen lærte meg at nå er det "på tide". Ti år senere faller jeg for en jente, og det året jeg innser jeg har følelser for en av samme kjønn begynner jeg å tenke. Det hadde aldri falt meg inn, inntil da, at det går an å tenke utenfor rammene om sitt eget liv også. Jeg har alltid vært åpen om meget og mangt, jeg har hatt homoseksuelle venner siden jeg var fjorten, men det merkelige er - jeg tenkte aldri i disse baner om meg selv innen det sa pang for meg det året jeg var tjuetre. Livet er uforventet, du faller for den du faller for, eller - så kan du bestemme deg for å ikke falle for noen noensinne. Denne noen hadde feil. Jeg failet ikke som ti-åring da jeg himlet med øynene når noen av mine venner snakket om drømmebryllupet. Jeg failet ikke da jeg ikke ville binde meg til noen som helst under tenårene. Jeg failet ikke da jeg innledet et seriøst forhold først som tjuetre-åring - og det i tillegg med en av samme kjønn. Ja denne noen tok heldigvis feil. Hvem er egentlig denne noen? Noen som er vokst opp i vårt samfunn og har lært seg noe vi alle lærer oss: Jente + gutt før du er tjue = sant. Kvinne + Mann = barn før du blir tretti. Går du inn i ditt første forhold når du er over tjue = på tide. Skal du ha ditt første barn når du er over tretti = endelig.
 
Nei. Ikke alle trenger å være to, og langt ifra handler tosomheten om ulik kjønn. Noen trives mer å være alene, og andre med flere enn en. Noen vil ikke ha barn. Andre vil ha mange barn. Noen skaffer barn på egenhånd (ja det er fullt mulig) og andre skaffer seg det med venner. Noen har to fedre og andre har to mødre. Lær deg det: "På tide!" finnes ikke og livet er langt ifra en hast. Jeg er tjueseks og jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli. Hva jeg gjør om ti år. Eller hvor jeg bor om tjue år. Jeg lever nå. Og jeg er glad for at det finnes folk som kan tenke utenfor rammene, at jeg og du er en av dem. 

Dette her gjelder forøvrig ikke bare tosomheten, det gjelder også andre områder. La meg trekke inn høyere utdanning, med mine 190 studiepoeng (hvis jeg husker riktig) har jeg fremdeles ingen bachelorgrad. Og det finnes noen som spør meg, igjen - igjen og atter igjen, om når jeg skal begynne på bacheloroppgaven min. Jeg vet ikke. Og det svaret er vel ikke så vanskelig å akseptere? Jo, for noen. Noen som har vokst opp i samfunnets A4-rammer har bestemt seg for å mene det.

Neste gang du ser noen si «på tide!» så gjør meg den tjenesten ved å spørre: «På tide, ifølge hvem?»


Inlegget er redigert den 15 oktober. 
 

"Jeg tok seieren med meg hjem!"

$
0
0
Jens Stoltenberg fikk NATO-jobben. Reaksjonene var mange: «I all verden. Hva skal Jens gjøre der?» Hva bryr det oss? Som norsk skal vi vel være stolte over våre norske medborgere som viser resultater internasjonalt? Som er med på å bringe lille Norge til et høyere nivå?

Norsk-tyrkiske Ipek Dedeoglu Mehlum som har vært med på enormt mye innad det norske døvesamfunnet, det norske storsamfunnet og verdens døvesamfunn - og når som helst sikkert også storsamfunn verden over. Hun har vist resultater – og vært med på å synliggjøre det norske tegnspråket i Norges storsamfunn (via Teater Manu). Og nå skal det komme en dokumentar om Ipek. En svenske spør meg: «Hvorfor lager ikke Norge en dokumentar om henne?». For den som nå lager dokumentaren om Ipek er ikke annet enn en svenske selv. 

Norske Christine Dahl vant Deaf Chef 2014 den 8. november, en internasjonal kokkekonkurranse. Hun delte informasjon om konkurransen selv og fikk med seg mange fra grasroten til å følge med på hennes vei til København, der konkurransen fant sted. Hun representerte Norge med det norske flagget på uniformen. Og hun vant! 
Mange roste, oppmuntret og gratulerte både før og etter. Den norske grasroten skal ha ros for at de er flinke til å rose og gi oppmuntring. De er flinkere til å applaudere oppnådde resultater hos folket enn mange "på toppen" i Norges døvesamfunn er, men for å kunne gjøre den jobben trenger grasroten informasjon. De trenger å få med seg det som skjer. Hvem er det som har ansvaret for å spre den informasjonen i Norge? 
Norges døvesamfunn har Døves Tidsskrift, Døves Media og NRK Tegnspråknytt. 
Så langt har jeg fått med meg dette: Ingen av disse nyhetskanalene publiserte informasjon om Christine Dahl før konkurransen - og knapt noe etter konkurransen. Døves Media og Norges Døveforbund delte dog en link på deres Facebooksider den 11. og 12.  november med en gratulasjon.
Jeg sendte en melding til NRK Tegnspråknytt fredag den 7. november, etter at jeg leste Sveriges publikasjon om svenske Igor Sapega som også konkurrerte i Deaf Chef. Jeg tipset NRK Tegnspråknytt om konkurransen og om Christine. Jeg har fortsatt ikke fått noe svar,og fortsatt har de ikke publisert et eneste ord om konkurransen(?). Derimot har de nevnt det norske kvinnelandslaget som spilte under EM i Bulgaria; laget gjorde en glimrende jobb under et europeisk mesterskap og fortjener oppmerksomheten, Christine nådde toppen i en internasjonal konkurranse - og fortjener like mye oppmerksomhet. 

Svenske Igor Sapega kom på tredje plass og danske Magnus H. Madsen kom på andre plass i Deaf Chef-konkurransen, i begge land gjorde døvesamfunnets medier jobben. De publiserte informasjon om konkurransen i forkant og nevnte sine representanter fra sine respektive land. Og de publiserte informasjon om deltakernes resultater etter konkurransen, samt delte videoer via andre nyhetskanaler / medier. 
Norge gjorde ingenting. Norges Døveforbund innvilget en søknad om å dekke Christine Dahls reisekostnader, men sa også følgende(ikke ordrett): «Du får dekket reisekostnader og vi håper du kan skrive en rapport fra konkurransen til Døves Tidsskrift.» 
Huh? Det er vel ikke Christine Dahls jobb å skrive om seg selv? Hvem i huleste skriver om seg selv – som en vinner? «Jeg deltok på Deaf Chef 2014 – og jeg vant!»
Døves Tidsskrift har nå intervjuet Christine, på oppfordring av en fra grasroten, ikke på eget initiativ. Hvor mange flere personer er det i Norges døvesamfunn som har vist enorme resultater, skrevet historie eller gjort noe fremragende – uten at jeg, og flere med meg, har fått med seg dette? 

Ja, visst, Norge er et interessant land, det norske døvesamfunnet gjenspeiler det norske storsamfunnet. Da ryktene om at Jens Stoltenberg skulle ”forlate” Norge til fordel for en internasjonal toppjobb vakte det mange reaksjoner i Norge. Folk likte det ikke. Hvorfor skal Jens jobbe i FN? Hvorfor skal vi skattebetalere betale for Jens? Jens fikk NATO-jobben, følgende reaksjoner: «I all verden. Hva skal Jens gjøre der?» Det er vel ikke vår sak? Som norsk skal vi vel være stolte over våre norske medborgere som viser resultater internasjonalt? Som er med på å bringe lille Norge til et høyere nivå?





Christine, gratulerer så mye med seieren og lykke til videre!




------
Storsamfunnets lokale medier, blant annet Agderposten, Arendal Tidende, Sandefjord Blad og flere, skrev om Christine Dahl, både i forkant av konkurransen - og i etterkant når hun tok seieren med seg hjem. Og Christine Dahl gjorde jobben med å dele dette videre, på den måten fikk mange i Norge med seg det som foregikk.

http://www.agderposten.no/nyheter/arendalitt-er-verdens-beste-dove-kokk-1.1345180

http://www.webavisen.no/artikkel/8968860/arendalitt-er-den-beste-doeve-kokken.htm?redir=0

https://www.facebook.com/pages/Deaf-Chef/1503126543259862?fref=ts



Her er et par linker fra internasjonale medier, samt svenske og danske medier:

http://ideafnews.com/2014/11/10/international-gastronomy-deaf-culinary-event-deaf-chef-2014-copenhagen-denmark-day-one/

http://ideafnews.com/2014/11/10/international-gastronomy-deaf-culinary-event-deaf-chef-2014-copenhagen-denmark-day-two/

http://www.svt.se/nyhetsklipp/nyhetstecken/article2462506.svt

http://www.deaftv.dk/forside/video-sogning?visvideo=1&video_id=1168&sogning_video_tekst=&emne_id=&video_dato_d=1&video_dato_m=11&video_dato_y=2014&program_id=


EDIT:
Norges Døveforbund sa ikke at Christine Dahl skulle få dekket reisekostnader hvis hun skriver en rapport fra konkurransen til Døves Tidsskrift. Norges Døveforbund sa at de håpet hun kunne skrive en rapport til bladet. Dette er redigert i innlegget den 6. desember 2014.


Men først skal jeg lære meg å krype...

$
0
0

Da er vi straks inne i et nytt år, og som flere tidligere år kommer jeg nå også med en årsdagbok. Også denne årsdagboken er unik, på sin egen måte. 
En del fikk med seg at jeg gikk inn i 2018 med ryggsmerter, de nærmeste fikk ta del av dette på tett hold, men det fantes noen som overdramatiserte det, mens andre igjen bagatelliserte det. For meg var det 7 måneder med smerte og opptrening for å tilslutt kunne begynne med vanlig trening. Hva som var årsaken til ryggsmertene er fortsatt ikke helt klart, men en ting skal være sikkert - det ble mye etterpåklokskap her i gården. 
Ryggen min brast sammen mandag 8. januar, og etter legebesøk, vurdering fra ortopeder, behandling hos fysioterapeuter og kiropraktorer. Samt en røntgen som viste ingen avvikelser så fikk man omsider i april tatt magnetrøntgen for å avskrive eller bekrefte mistanke om prolaps (diskbråck). Under de fem første månedene skrev jeg en såkalt ryggdagbok dag for dag, dagboken begynte jeg med for at jeg selv skulle se forandringene og forbedringene jeg foretok meg for hver dag som gikk. For å gi meg selv motivasjon i mitt mål om å bli frisk. Inne i mitt femte måned kunne jeg endelig få troa på at jeg en dag skulle kunne løpe igjen. Reisen til en smertefri rygg har vært ubeskrivelig, det har vært en indre reise - både psykisk og fysisk. Under reisen hadde jeg hele tiden et stort lyspunkt i hverdagen: min familie - som også involverer alle de gledene Mio har gitt oss, for i takt med hans spennende utvikling det første leveåret har jeg også fått muligheten til å utvikle meg. Før vi går videre vil jeg dele noen utdrag fra ryggdagboken:

Dag 1 (8. januar)
Jeg reiste meg opp fra sengen på min vanlige måte, altså nesten hoppet opp fra sengen. Jeg ramlet omkull og mistet total bakkekontakt. Et klikk og et elektrisk støt for gjennom ryggen, i noen minutter var kontrollen over min kropp borte. Etter ti minutter urørlig på gulvet kunne jeg dra meg opp til sengen med hjelp av mine armer. Resten av kroppen min ville ikke samarbeide...

Dag 43 (19. februar)
En av mine bedre dager, det tok 40 minutter å komme meg opp av sengen, og fra soverommet til badet. Fortsatt kan jeg ikke løfte og bære Mio mens jeg står, i det minste kan jeg nå løfte ham i lufta mens jeg sitter. En av hans favorittleker. I dag kunne jeg også bære min egen middagstallerken fra middagsbordet til oppvasken.

Dag 48 (24. februar)
Kommer jeg noen gang til å klatre igjen? Stå på slalom? Kommer jeg noen gang kunne løpe etter Mio? Kan jeg noen gang bære Mio i stående stilling igjen? Hva med rulleskøyter og noe så lite som enkel styrketrening? To timer tok det meg å komme meg opp fra sengen i går. Også i går måtte jeg starte dagen med å krype rundt. Vi måtte tilslutt en tur til akutten. Nå har jeg fått smertestillende, men jeg får kun ta de i en uke på grunn av ammingen.

Dag 90 (8. april)
Det er nøyaktig 3 måneder siden ryggen min kollapset. Jeg kunne reise meg opp fra sengen uten at det gjorde så helvete vondt, og ikke behøvde jeg å begynne dagen med å lære meg å krype heller. Det tok meg faktisk kun fem minutter fra senga til badet.

Dag 92 (9. april)
For første gang siden januar har jeg kunnet komme meg ut av leiligheten på egen hånd med Mio, gå ned trappa og plassere han i barnevogna samt ta t-banen. Neste skritt blir å ta bussen med Mio og barnevogna på egen hånd...

Dag 93 (10. april)
Nedtur...

Dag 94 (11. april)
Til tross for den dårlige ryggdagen min i går så var tilbakefallet ikke så stor. Skuffelsen var tung å svelge, men hviledagen i går kanskje måtte til for å skåne ryggen min etter to dager med full aktivitet...

Dag 126 (13. mai)
Det går sakte fremover, dårlige dager gjør ikke lenger så stor forskjell fra de gode dagene. Første styrketrening på mange måneder etter kun opptrening... Nå kan jeg endelig skrive ned neste mål...

Dag 179 (4. juli)
En hel dag uten at ryggen min gjorde vondt… 

Under disse syv månedene tok jeg bruk av verktøy som mindfulness, altså å være her og nå. Å akseptere situasjonen som den er og å forholde meg til det. Det var vår hverdag, og i takt med våren og lysere tider ute så ble også hverdagen vår lysere når vi kunne se at jeg faktisk sakte, men sikkert, ble bedre. For ja, det var tider der jeg trodde jeg aldri skulle bli frisk, og her kommer vi til hvorfor det er så mye etterpåklokskap her i gården. Ryggsmertene mine hadde ingenting med selve svangerskapet eller fødselen å gjøre selv om det kan ha vært en utløsende faktor, men nesten alle leger jeg møtte i helsesektoren bagatelliserte ryggsmertene mine som noe jeg bare måtte forholde meg til fordi jeg nettopp hadde gått gjennom et svangerskap, en fødsel og har en nyfødt en i hverdagen. Men for oss er det veldig lett å peke på problemene som finnes i helsesektoren når det kommer til kvinner. I stedet for å tenke at ting bare er sånn og at det alltid har vært sånn, så legger vi mye av ansvaret på det offentlige. Det offentlige som skal bevilge penger til helsesektoren, men kutt i økonomisk statsstøtte går alltid først utover kvinner og kvinneklinikker, noe som igjen betyr at det er få eksperter på dette feltet. 

6. januar, ute på sparke i snøen. To dager senere kollapser ryggen.


29. mars, endelig kan jeg bære Mio i stående stilling - etter nesten 3 måneder.



1. juli, for første gang har jeg en hel dag med en smertefri rygg.



Oppslag fra Danmark om økonomisk innstramming i helsesektoren, et bevis på at kvinner og babyer alltid er en nedprioritert gruppe. 



Jeg løftet saker og gjorde alt uten utfordringer etter fødselen, fire uker etter fødselen løp jeg nærmest rundt med og uten barnevogna. Jeg så på meg selv som en superkvinne. Ryggen min brast sammen elleve uker etter fødselen og akuttkiropraktoren jeg kom inn til var en mann. Han sendte meg hjem og sa at han ikke kunne hjelpe meg fordi det gjorde for vondt for meg, videre sa han at jeg måtte bare ta tiden til hjelp og å oppsøke lege dersom smertene ikke avtok seg, dette sa han med en gang jeg fortalte at jeg hadde en baby på 2,5 måneder. Legen jeg deretter oppsøkte var også en mann, også han bare anbefalte meg å oppsøke en fysioterapeut… Men hvilken fysioterapeut…? Det tok lang tid å få riktig hjelp, det ble prøvd et par ulike fysioterapeuter uten særlige store resultater. På besøk hjemme hos familien i Stavanger fikk jeg stor hjelp og gode råd av min søster som er kiropraktor, og i april fikk vi tid hos en fysioterapeut som hadde både kvinner under og etter svangerskap og rygg som ekspertområde. Treningen måtte vi likevel være forsiktige med frem til vi fikk avkreftet mistanke om prolaps. Ja, noen har overdramatisert dette og andre har bagatellisert dette, men en ting er i hvert fall sikkert: vi bør alle være enige i at helsesektoren må omprioriteres, og for å ikke snakke om storsamfunnet som begrenser mange individer:

For var heisen på t-banen ødelagt måtte vi gå av et annet sted for å ta heis der. Råkjørte bussen over en hump eller en sving kunne jeg knekke sammen av smerte. Kom folk borti meg når de hastet seg forbi måtte jeg trekke pusten for å ikke falle ned av smerte. Gamle heiser kunne jeg ikke ta fordi de starter og stopper for brått. Kjørte bussen eller t-banen før jeg rakk å sette meg ned på nærmeste ledige sete gjorde det vondt. En trapp med 10 trappetrinn kunne bety 10 minutter for meg. Hadde vi en tid å passe på morgenen måtte jeg stå opp to timer tidligere. Det finnes faktisk en slik hverdag for mange i samfunnet. En rullestolbruker må ta mange omveier hvis heiser er i ustand eller hvor det i det hele tatt ikke er en heis. Eldre mennesker blir det tatt lite hensyn til på busser og t-baner, og mange steder er det en for liten heis som knapt får plass til to voksne personer og en barnevogn. Det er virkelig mye i hverdagslivet man tar for gitt og dette har vært min lærdom i 2018. Jeg har fortsatt et lite stykke igjen i veien mot en 100 % frisk rygg, og selv om jeg hadde øyeblikk hvor jeg følte meg isolert så kommer jeg til å se tilbake på denne tiden med takknemlighet, for jeg har dette året på helt andre måter lært å kjenne nye sider av meg selv. Vi ser så frem til nye eventyrer og mye friluftsliv i 2019, og vi gleder oss til å tilbringe enda mer tid med hverandre! Jeg ønsker deg et like bra år som året vi nå legger bak oss, godt nytt år til dere alle!


Hva som feiler ryggen min? Troligvis en anspent rygg og senebetennelser i skulderblader #notyet30 

Fuck heteronormen!

$
0
0
Altså, før du blir sint, lei deg, irritert, satt ut, provosert eller får dårlig samvittighet av å lese dette innlegget så skal du vite at det ikke er min hensikt. Med dette innlegget vil jeg løfte frem en diskusjon ut til det offentlige rom. Til mitt offentlige rom. 


Jeg har mange heterovenner, kanskje altfor mange. Faktisk har jeg nesten bare heterovenner, og av og til kan det føles ensomt. Nei, jeg er ikke ensom fordi du er hetero, men jeg kan føle meg ensom fordi jeg ikke er hetero i et samfunn som er basert på heteronormen. Heteronormen? Hva faen er det for noe?

Jeg føler meg av og til ensom fordi samfunnet er bygget opp etter forbaskede normer. Alle de morsomme begivenheter og tradisjoner hvor man jo eldre man blir mer og mer skiller på kjønn. Heteronormen. Den begynner faktisk allerede når vi er veldig veldig små. Nå snakker jeg ikke om rosa og blå. Nei, nå snakker jeg om alle de organiserte sosiale arrangementene som vi voksne organiserer for våre barn, våre venner og kjærester. For allerede når vi er små så skiller vi på kjønn.

Der hvor foreldre inviterer kun gutter til sønnens bursdagsselskap, eller der hvor foreldre inviterer jenter til datterens første jentekveld. Vent litt nå, ja vent litt: døvesamfunnet er jo annerledes. Barneselskaper i vårt samfunn består ofte av alle kjønn. Vi i døvesamfunnet vokser opp i et samfunn hvor det er helt normalt at jenter og gutter vokser opp som bestevenner, og det er kanskje nettopp derfor heteronormen er mer sårbart i vårt miljø når vi senere blir ungdommer og voksne?

Siden vi i døvesamfunnet allerede som barn henger med alle kjønn så blir det plutselig en ubalanse når vi står overfor ”tradisjoner” som Norge og resten av Norden har hentet inn fra den amerikanske hørendekulturen. Tradisjoner som det norske og nordiske døvesamfunnet også henger med i. Dette er tradisjoner som ofte er rettet mot majoriteten i storsamfunnet fordi det nettopp er den gruppen man tjener mest penger på. Det er derfor disse tradisjonene er rettet mot tosomheten, egnet for heteropar eller så er det tradisjoner som deler opp etter kjønn – slik at det blir enda flere tradisjoner og enda mer penger å hente inn. Når vi i døvesamfunnet henger med og tar inn disse tradisjonene så blir vi mer utsatt som en gruppe fordi vi deler oss selv opp i flere små grupper som gjør oss svakere som gruppe - og det blir også mer sårbart for enkeltindivider.

La meg trekke inn noen eksempler:
Når vi er ferdige med barnebursdagsselskaper begynner vi som tenåringer å selv organisere jentekvelder og guttekvelder, med et par unntak fordi det er vi som organiserer som bestemmer hvem vi inviterer. Vi fortsetter å vokse opp og plutselig er vi inne i en alder der det skal være pardater. Senere står vi overfor flere som skal gifte seg og det er tid for utdrikkingslag. Nå oppnår vi 30-årsfester hvor noen arrangerer en overraskelse for et bursdagsbarn. Som blivende foreldre står plutselig babyshowere i kø, og etter fødselen dannes det foreldregrupper. 

Her blir kanskje døvesamfunnet mer utsatt? Fordi døvesamfunnet plutselig blir sårbar når vi stenger ute noen få, eller får noen til å føle seg utenfor i den sosiale begivenheten – uten å egentlig mene noe vondt med det.

La meg gå i detalj her:
- Jeg har deltatt på kanskje fem barnebursdagsselskaper hvor jeg var den eneste jenta tilstede. Til tider kunne det være gøy og til tider kunne det være kjedelig. Dette var guttevenner som trosset sine hørende foreldre allerede som små ved å bryte normen om å kun invitere gutter til bursdagsselskapet. For året etter ble det jo både gutter og jenter i bursdagsselskapene i kullet. Hvorfor jeg skriver ”hørende foreldre” er fordi jeg som så andre som meg som vokste opp med døve foreldre alltid har hatt det helt naturlig å invitere ALLE, uansett hvem og uansett kjønn til våre egne bursdagsselskaper.
- Men så blir vi tenåringer og blir da nesten tvunget til å velge den enkle løsningen når vi selv skal organisere hjemmekvelder ved å dele opp etter kjønn fordi det ikke er plass til hele ungdomsskolen i kjellerstuen. Vi kan ikke invitere alle fordi da blir vi for mange, men inviterer vi ikke alle ender noen opp lei seg fordi vi egentlig er for få i døvesamfunnet. Døvesamfunnet er kanskje lite, men likevel for stort til å få plass til alle i kjellerstuen. Å gå for jente/guttekvelder blir da den enkle løsningen etter press fra vennegjengen om å arrangere noe fordi man har en kjellerstue.
- På videregående får noen av oss kjærester: dine bestevenner er fortsatt single, men du har fått deg kjæreste så da må du henge med andre som har kjærester. Døvesamfunnet er lite, og blir enda mer mindre fordi vi deles opp i to grupper – de som er i parforhold og de som ikke er det. Blir det slutt mellom et par blir det enda mer kleint fordi de begge skal henge i den sammen "singelgjengen".
- Bryllupsklokkene ringer, men før det er det den siste festen som ugift – her er det viktig at kvinner skal få være kvinner og menn skal være menn en siste gang før de blir bundet. Å invitere noen av et annet kjønn til utdrikkingslaget kan vi nok hoppe over. Men man glemte jo at døvesamfunnet er lite – her blir en eller annen nær venn kanskje såret og tilsidesatt fordi vennen dessverre er av feil kjønn.
- Neimen skal vi ikke arrangere 30-årsfest for den der karen som blir 30? La oss invitere mennene i gjengen. Eller babyshower, hurra –  men babyshower er kun forbeholdt kvinner, så det er kun kvinner som er velkomne. Døvesamfunnet er lite, istedenfor å invitere nærmeste venner av begge kjønn til 30-åringens overraskelsefest eller til parets babyshower – ender man opp med å invitere 100 kvinnelige venner til babyshoweret og 100 mannlige venner til 30-årsfesten.
- Jaha, så har fødselen vært tilstede og man blir invitert til foreldregrupper – nei, ikke foreldregrupper. Det er mødregrupper og fedregrupper. Mødregrupper er forbeholdt de som har født et barn, og fedregrupper er forbeholdt menn. Og alle de som er midt i mellom, de som er forelder uten å ha født et barn – de er ikke med i bildet...

Dette. Alt dette er heteronormen. 

Jeg har vært del av den heteronormen. Jeg var hetero hele tenåringslivet og noen år etter det, jeg har sikkert såret noen ved å ha holdt i noen av arrangementene selv. Så sent som mitt eget utdrikkingslag så falt det meg ikke inn å nevne for noen at jeg ville ha mine nærmeste mannlige venner tilstede, og jeg sørger fortsatt av og til over det i dag fordi noen av de som stod meg nærmest da – og som fortsatt står meg nær i dag – ikke var med på mitt eget utdrikkingslag (misforstå meg rett: jeg hadde et fantastisk utdrikkingslag). Jeg er ennå del av denne heteronormen fordi jeg har altfor mange heterovenner – som jeg er utrolig glad i, derfor håper jeg at du vil være med på å forandre en norm som er dårlig for vårt storsamfunn, og faktisk enda dårligere for døvesamfunnet. Jada, ikveld påtar jeg meg igjen å være den som skaper dårlig stemning ved middagsbordet for nå har jeg tatt denne diskusjonen ut til ditt offentlige rom: Fuck heteronormen! ;)

Jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv…

$
0
0
Noe skjedde inni meg oktober 2016. En tom følelse tok overhånd og jeg satt igjen med en følelse av at noe hadde dødt inni meg. Jeg fikk plutselig skrivesperre og en dag klarte jeg ikke lenger å gå inn på sosiale medier. Som journalist skal du gjøre det og som redaktør må du det.
Noe skjedde inni meg oktober 2016. Plutselig hadde jeg vansker for å møte hverdagen min på jobb. Noe hadde dødt inni meg og en uforståelig sorg hadde rammet meg. Det har tatt meg tre år å forstå denne sorgen og med den forståelsen har skrivesperren min endelig løsnet seg. Ja, noe skjedde med meg oktober 2016. Noe døde inni meg og jeg hadde flere søvnløse netter med en sorg jeg ikke kunne beskrive. Plutselig kunne jeg gråte hver gang jeg tenkte på jobben og plutselig gråt jeg hver gang jeg tenkte på min kollega, hun som hadde sin siste arbeidsuke innen jeg nesten knakk sammen.

Tenk deg at du er 17 år og du har skrevet kontrakt for en toppfotballklubb, alt du har trodd på og jobbet for viser seg verdig i et system som fungerer. Det er klubben som din far heier på, klubben som din morfar bygde opp. Det er klubben din mor jobbet som trener for før hun gikk av med pensjon. Du er 17 år og har troa på et fotballsystem hvor lojalitet fremdeles ses på som noe verdig. Du er 17 år og skal få spille for og løfte frem klubben du føler tilhørighet til og har lagt ditt hjerte i siden du lærte deg å krype og gå. Tenk deg så at du allerede året etter kontraktskrivningen opplever å få signaler om at du er på vei ut av klubben. Signalene får du rundt deg, men aldri fra treneren selv. Plutselig opplever du at folk prater om din fremtid i korridoren og den praten stilner når de ser at du kommer. Du merker at treneren oftere og oftere forlater garderoben når du kommer inn i rommet og på banen ignorer han deg rett og slett. Ingenting er personlig, det er bare det at de vil bli kvitt deg for å hente inn noen som passer bedre inn i klubben. Noen som deler klubbens nye visjoner. Og det, bare det, er for deg helt for jævlig. Klubben du elsker og som du har satt din lojalitet til er ikke lenger hva den en gang var. Etter noen år føler du at du får nok. Du forlater klubben og velger en annen klubb, en annen klubb du egentlig ikke bryr deg så mye om, men fotball vil du fremdeles spille fordi du elsker det og penger til livets føde må du ha. Denne formen for tilsidesettelse og indirekte maktovertramp av personer som du trodde var dine egne, som du trodde jobbet for det du også jobbet for på et arena hvor dere sammen har muligheten til å forandre og påvirke noe som du alltid har trodd på. Denne formen for gjentagende utestengelse og hersketeknikk gjør noe med deg som person. Du mister deler av deg selv, bit for bit.

Hørselshemmet. Hørselstap. Tunghørt. Døv. Svekket hørsel. Hörselskadat. Döv. Hard of hearing. Hearing impaired. Deaf. Høretab. Hørehæmmet. Døv. Gehörlosen. Tegnspråklig. Døv.
Kjært barn har mange navn. Noen liker å kalle en spade for en spade og andre er mer politisk korrekte. Det er helt ok at du velger din egen betegnelse til å definere deg, på samme måte må det være ok at jeg velger min betegnelse til å definere meg. Nå skal jeg ikke diskutere de ulike betegnelsene her (det gjør jeg gjerne et annet sted), det jeg skal diskutere er hva som skjer når man ubevisst systematisk prøver å skvise ut en betegnelse, for eksempel betegnelsen døv. Når plutselig den kulturelle delen av ordet døv ikke lenger tas i bruk og når den historiske delen av ordet døv byttes ut. De som bytter ut disse ordene er personer som gjerne vil tilpasse forandringene i samfunnet, men gjør vi oss ikke selv en bjørnetjeneste når vi tilpasser oss ved å viske ut den historiske betydningen av ordet døv?
Synliggjøringen av døvesamfunnet og tegnspråk er som aldri før takket være sosiale medier. Døve tar plass i mediene, hørende selger seg frem gjennom å ta i bruk enkle tegn offentlig. Sosiale medier-delinger om tegnspråk i overflod bidrar til økt synliggjøring, og som min onkel pleier å si «all pr er god pr». Jeg er delvis enig i denne påstanden, men ja, jo mer tegnspråk og døvesamfunnet blir synliggjort jo mer blir det kanskje lettere å komme frem med krav til storsamfunnet om et bedre samfunn for døve og hørselshemmede. Krav om bedre tolketilbud, krav om bedre tegnspråkundervisning i skolene, krav om tilgang på informasjon i samfunnet og krav på likestilte jobbmuligheter, men hvordan kan vi stille krav til storsamfunnet når vi samtidig som å stille krav hele tiden prøver å tilpasse oss? Vi burde heller utnytte synliggjøringen teknologien gir oss ved å være mer frempå og forklare utenforstående om hvem vi i døvesamfunnet er. På denne måten skaper vi oss flere allierte og sammen kan vi prate om hva som er best for oss og hva vi forventer av storsamfunnet. Sammen kan vi slå gjennom for våre krav, men istedenfor å utnytte muligheten med synliggjøringen så slutter vi heller med å bruke ordet døv. Vi slutter å bruke ordet døv om oss selv, om våre egne klubber, foreninger og sosiale arenaer. Vi begynner å skrive hørselshemmet overalt, både i det private og i det offentlige rom, uten å ta med ordet døv. Her skviser vi ut hele betydningen av døvehistorien. Hva er det vi egentlig holder på med og hva er det vi egentlig vil? 
Å bytte navn på gamle klubber, gamle foreninger, nasjonale forbund, å bytte navn på tradisjonelle, kulturelle og sportslige arrangementer bidrar faktisk til en langsom kulturmord! Skal vi utrydde vår egen historie? Døveforeningene i Norden ble stiftet på 1800-tallet. I begynnelsen av 1900-tallet ble døves nordisk samarbeid stiftet og nasjonale døveforbund i Norden så dagens lys fra 1910-tallet, og gjennom alle disse årene har utallige døve og hørselshemmede løftet frem krav, krevd rettigheter, diskutert og tilpasset seg. Ja, folk før oss har kjempet kampene i mange år, og de var mer eller mindre alle døve, hørselshemmede og døveallierte. Døves idrettslag og tidligere Norges Døve-Idrettsforbund som ble stiftet av døve pionere har avlet fram mange døve og hørselshemmede idrettsutøvere gjennom tiden. Visste du at på internasjonalt plan har døve og hørselshemmede deltatt i de olympiske leker, tatt utfordringer og rekorder i å svømme over fjorder og kanaler?
Alt dette er noe som betyr noe for den historiske og kulturelle delen av ordet døv.
Hvorfor skal vi ta bort ordet døv i navnene på historiske organisasjoner og tradisjonelle arrangementer? Hvilken nytte får vi egentlig av det? Noen sier klubb og foreninger vil få mer penger fra det offentlige når ordet døv byttes ut, andre sier det er på grunn av rekrutteringen til døvesporten eller for å lokke flere publikumsbesøkere til arrangementer. Vel, enn så lenger ser jeg ikke mye mer penger i pengepottene hos de klubb og foreninger som allerede har byttet over til noe annet, mens rekrutteringen til døvesporten - og publikumsbesøkere til arrangementer står bomstille. Hva som istedenfor skjer når vi tar bort ordet døv i et navn er at tilhørigheten og samhørigheten hos de som brenner for sak og klubb i døvesamfunnet forsvinner fordi de ikke lenger kjenner seg hjemme. Har du noen gang tenkt på at det egentlig er disse personene som holder rekrutteringen og gleden gående i døvesamfunnet? Forsvinner ildsjelen forsvinner jo alt annet. Vi skal kanskje passe oss for å gjøre oss denne bjørnetjenesten? 

Ja, sorgen som utløste i meg oktober 2016 bunnet seg i at jeg bit for bit mistet deler av meg selv ved å se på at ignorante ulver i fåreklær trekker i tråder og får en ubevisst døvesamfunn til å kjøre seg selv ned i graven. Jeg ser stadig offentlige og private uttalelser med formuleringer som gjør meg trist, og nå vil jeg altså gjøre noe med det. Nemlig, hvorfor skal vi velge mellom døv og hørselshemmet? Jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv. Jeg er bare enogtredve og kommer til å finnes i vårt samfunn (om livet vil ha det slik) i minst femti år til. Jeg tror ikke jeg er den eneste i Norge som fortsatt ser på meg selv som døv, ergo finnes det flere andre som meg ute i vårt samfunn som fremdeles kaller seg selv for døve. Det er derfor vi burde ta i bruk formuleringen: ”døve og hørselshemmede” istedenfor å gå enten eller. Vi bør gå etter både pose og sekk. La oss inkludere alle istedenfor å ekskludere. Jeg har full respekt for de som kaller seg selv for hørselshemmet og jeg har full respekt for de som velger å kalle sine barn hørselshemmede. Det minste jeg kan forvente her er å få den samme respekten tilbake: Jeg er døv og vil kalle meg selv døv. Jeg tar derfor i bruk formuleringen ”døve og hørselshemmede” overalt og jeg står for å beholde navn og titler i døvesamfunnet fordi det bærer en historisk betydning. Vil du være med på laget om å bevare respekten for døvehistorien og døvekulturen? Stem nei til nye ugjennomtenkte navneforslag i klubb og foreninger. Begynn med å skrive ”døve og hørselshemmede” overalt. Bli en som inkluderer alle grupper istedenfor å ekskludere.
Ja, jeg er ikke hørselshemmet, jeg er døv.


Nedenfor følger mine egne observasjoner:
- Folk skriver ikke: ”døve og hørselshemmede” på sosiale medier, flere og flere skriver kun ”hørselshemmede” uten å være klar over hva de egentlig signaliserer. For ikke så lenge siden skrev folk ”døve”, etterhvert begynte trenden med ”døve og hørselshemmede”. Dette endret seg deretter til ”døve/hørselshemmede” eller "døve/hh". Nå ser jeg kun betegnelsen ”hørselshemmede”. Dette er hva jeg kaller ubevisst systematisk utryddelse av den kulturelle og historiske betydningen av ordet døv.  
- Døvefotballen har allerede byttet navn til NFF Utvalget for Hørselshemmede (tildigere het det NFF Døveutvalget). For ikke så lenge siden observerte jeg også at en døv idrettsklubb i Norge skrev: Norges Mesterskap for hørselshemmede. Jeg trodde det var ett nytt mesterskap, men dette er visst det samme mesterskapet som egentlig heter NM for døve eller DM (Døves Mesterskap). https://www.facebook.com/NFFHUtvalget/
- Det har foregått løse diskusjoner om hvorfor ikke Døves Kulturdager kan bytte navn til Tegnspråkdager. Men hvem er kulturdagene egentlig for? Er det for å markedsføre tegnspråket eller er det et kulturelt arrangement for døve og hørselshemmede? 
- Norges Døveidrettsutvalg skriver: «Deaflympics er verdens største idrettsarrangement for hørselshemmede».Hva med å skrive «verdens største idrettsarrangement for døve og hørselshemmede»?https://doveidrett.no/nyheter/fire-utovere-skal-representere-norge-i-deaflympics/?fbclid=IwAR2tamMkdQ57utBQwk5O2SaDZvjkiUeBHjJ08sCFeEbRCkUs5XPyqqrLrNs
- Norges Døveforbund har hatt diskusjoner om å bytte navn til Tegnspråkforbundet. Men jeg er ikke tegnspråklig heller bare så det er sagt, jeg er døv. Min kulturelle-, historiske- og identitetstilhørighet ligger ikke i kun mitt språk, men i alt som har med døvesamfunn å gjøre inkludert mitt språk. Å bytte navn til Tegnspråkforbundet forminsker den betydningen av den kulturelle minoriteten døvehistorien og -samfunnet representerer.

Ja du! Bli med på laget om å bevare respekten for døvehistorien og døvekulturen! Stem nei til nye ugjennomtenkte navneforslag i klubb og foreninger. Begynn med å skrive ”døve og hørselshemmede” overalt. Bli en som inkluderer alle grupper istedenfor å ekskludere!

- Kjære kollega som sluttet i oktober 2016, takk for at du stod på min side til siste arbeidstime. -

Viewing all 55 articles
Browse latest View live