Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 23

December 23, 2014, 2:30 pm

≫ Next: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 24

≪ Previous: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 22

$

0

0

Hva var bra med dagens avsnitt og hva var ikke bra? Hvordan var språkbruken? Hvor mange dialoger hadde døve skuespillere med hverandre? Hvor mange scener var uten lyd? Hvor mange scener var med lyd? Har du noe på hjertet er du mer enn velkommen til å kommentere her, være seg om du er enig eller uenig med meg.

Les gjerne analysen fra den 1. desember for å forstå min poengutdeling bedre: 

Hovedmålet mitt er å se om Den Gyldne Hale klarer min test som er følgende: Finnes det scener der minst to døve skuespillere har egne scener med hverandre - og der de har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

For de som kjenner til Bechdel-testen (http://en.wikipedia.org/wiki/Bechdel_test) forstår nok hvor jeg har fått min inspirasjon fra.

Jeg gir serien poeng for:

- Har døve skuespillere egne scener med hverandre - der skuespillerne har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

- Finnes det scener der en døv person er likestilt eller overordnet en hørende person?

- Er språket på flytende norsk tegnspråk?

Litt forhåndskunnskaper: 

*Serien er fra 1989, ha det i bakhodet når du leser min analyse.


*Tegn og tale er ikke det samme som tegnspråk, tegn og tale er når grammatikken er etterliknet den norske talen.


*For dere som ikke kjenner til det: Tegnspråk har egen grammatikk og tegnspråk er ikke internasjonalt.

Før vi går i gang med avsnitt 23 vil jeg som vanlig avklare at det er flere scener der jeg ikke gir/trekker fra poeng, ettersom jeg allerede har gjort det for liknende situasjoner i tidligere avsnitt. For eksempel at varsellampa blinker eller at Ole/Marie er stille i bakgrunnen når en gjest entrer vertshuset. Vertshuset den Gyldne Hale begynner med -9 poeng i dag, det ser mørkt ut for denne serien. Den går nok ikke i plusspoeng tilslutt.


Here we go, avsnitt 23:

1. Juletrefoten ble funnet i forrige episode. Julie, Ole og Marie pynter treet den første scenen. Victor er tistede i denne scenen også. Julie og Victor prater med hverandre, Marie og Ole er som vanlig i bakgrunnen. Fire barn kommer ned trappen. Tre hørende og en døv. De hørende begynner å prate med tegn og tale, den døve sier noe også - med både tegn og tale. Hvorfor kan ikke den døve prate med bare på flytende tegnspråk? Det blir ingen minuspoeng for dette, siden vi allerede har gått gjennom dette tidligere.

2. I rommet til Hermansen har flere av vertshusets gjester samlet seg for å lage en gave til Vertshuset. De fleste som går inn og ut av dette rommet er døve, vi får en gledelig gjensyn med de fleste av døve gjestene på huset. Og dette var ikke forventet, ettersom den gyldne hale bruker å gjøre det motsatte, det vil si at det er mer rimelig å forvente at de fleste av disse gjestene skulle være hørende. Ett snilt plusspoeng.
Plusspoeng.


3. «Oppstilling! Oppstilling!» dagens gjest er døv. Egge-Louise. Imorgen skal vi regne ut hvor mange døve og hørende gjester vertshuset har.

Historien om Anette i lampa fra rom nummer 1 / tryllelampa:
4. Vi får se at Anette prater med en tryllekunstner på et sirkus, tryllekunstneren er hørende ikke-tengspråkbruker, og han forstår Anette. Og Anette forstår ham. De bruker kroppspråk og mimikk. Plusspoeng fordi de viser hvor lett det er å kommunisere med hverandre på andre måter enn på tegnspråk / tale.
Plusspoeng.


Andre poeng å dele ut / trekke fra:
Minuspoeng: Victor og Julie rater med hverandre når Marie/Ole finnes i rommet, uten at Marie/Ole har en replikk, totalt i tre scener i dette avsnittet som er på 23 minutter.

Etter tjuetre avsnitt har denne adventskalenderen totalt  -8 poeng. Gled dere til morgendagens analyse.


Andre ting vi skal huske på:
1. Følgende rangering på hvem som bestemmer på vertshuset: Victor(hørende mann), Julie(hørende kvinne) og deretter Ole(døv mann)  og Marie(døv kvinne).

Og helt tilslutt noe off-topic: Hermansen sier han bor på rom nummer 3, når han egentlig bor på rom nummer 7. Og romplasseringen er merkelig, som en av dere kommenterte under en av mine tidligere analyser. Det er morsomt å se at flere av dere husker mye fra denne serien :)

---

Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 24

December 24, 2014, 2:30 pm

≫ Next: Vertshuset den Gyldne Hale, en prat med Hanne Enerhaugen…

≪ Previous: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 23

$

0

0

Da var vi kommet til det siste avsnittet. Hvor mange poeng har serien fått? Og hvor mange dialoger hadde døve skuespillere med hverandre gjennom hele serien? Konklusjonen fra denne serien kan dere lese nå, vær så god.

Les gjerne analysen fra den 1. desember for å forstå min poengutdeling bedre: 

Hovedmålet mitt var å se om Den Gyldne Hale klarte min test som er følgende: Finnes det scener der minst to døve skuespillere har egne scener med hverandre - og der de har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

For de som kjenner til Bechdel-testen (http://en.wikipedia.org/wiki/Bechdel_test) forstår nok hvor jeg har fått min inspirasjon fra.

Jeg har gitt serien poeng for:

- Har døve skuespillere egne scener med hverandre - der skuespillerne har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

- Finnes det scener der en døv person er likestilt eller overordnet en hørende person?

- Er språket på flytende norsk tegnspråk?

Litt forhåndskunnskaper: 

*Serien er fra 1989, ha det i bakhodet når du leser min analyse.


*Tegn og tale er ikke det samme som tegnspråk, tegn og tale er når grammatikken er etterliknet den norske talen.


*For dere som ikke kjenner til det: Tegnspråk har egen grammatikk og tegnspråk er ikke internasjonalt.

Før vi går i gang med avsnitt 24 vil jeg si tusen takk til alle dere som har fulgt med på mine analyser gjennom 24 dager. På slutten av dette innlegget tar jeg en Dumbledore, der jeg skal jeg dele ut et par ekstra poeng - her og der. Og nå vil jeg som vanlig avklare at det er flere scener der jeg ikke gir/trekker fra poeng i dagens avsnitt, ettersom jeg allerede har gjort det for liknende situasjoner i tidligere avsnitt. For eksempel at varsellampa blinker eller at Ole/Marie er stille i bakgrunnen når en gjest entrer vertshuset.
Takket være en våken leser så har jeg fått vite at det har skjedd en glipp under analysen av avsnitt 21 og 22. I avsnitt 21 avslutter jeg med -6 poeng og i avsnitt 22 begynner jeg med -7 poeng. Dette er rettet opp nå, og det er rettet opp i analyse nummer 23. Dermed begynner det siste avsnittet av Vertshuset den Gyldne Hale med -8 poeng i dag.


Here we go, avsnitt 24:

1. De fire hovedpersonene har den første scenen sammen, men det er NESTEN bare Julie og Victor, begge hørende, som har alle replikkene. Ole og Marie nikker med hodet og kommer med tomme ord her og der. Ingen minuspoeng for dette. Vi får også se at Victor og Julie har andre klær på seg, finere enn de vanlige klærne som de pleier å ha, siden det er julaften. Ole og Marie har de samme klærne som de alltid har hatt. Hvorfor er det sånn at de to som har de vanlige klærne i dag - også er de begge karakterne som er døve? Dette blir minuspoeng.
Minuspoeng.

2. Ole og Marie har en liten scene sammen, der Marie spør Ole om hva som er feil og Ole sier at musen er borte. De får ett snilt plusspoeng fordi de har en egen scene, selv om de ikke bruker flytende tegnspråk under dialogen.
Plusspoeng.


3. Vi får videre se at Marie følger Ole inn på kjøkkenet, vi kan tolke det dit hen som at nå skal Ole inn på kjøkkenet for å få trøst av Julie(hørende), selv om det ikke vises på skjermen. Hvorfor kan ikke Marie(døv) trøste Ole(døv)? Jeg trekker ikke fra for dette, siden dette bare er antydninger.

4. «Oppstilling! Oppstilling!» Eieren av vertshuset er dagens gjest. Tante Constanse heter hun, og er en som blir omtalt flere ganger gjennom hele adventskalenderen. Tante Constanse er døv. At en døv eier et vertshus i en TV-serie fra 1989 er ikke noe en forventer seg. Ja, det blir plusspoeng (merk dere at eieren også er en kvinne).
Plusspoeng.

Historien om Anette i lampa fra rom nummer 1 / tryllelampa:
4. I dagens Anettehistorie får Anette den lille bilen sin igjen. Vi får se Anette bli "gjenforent" med danseklassen hennes fra det første avsnittet, og når hun blir tatt i mot av klassen sin - som alle er hørende velger den røde damen å forlate Anette - slik at Anette får bilen sin tilbake. De to guttene ser vi lite til. Jeg tolker Anettehistorien som at Anette bare har drømt alt sammen. Hun hadde en fin drøm - der hun kunne leve sitt liv på sine premisser. Der hun kunne være sammen med en døv voksen og en døv kompis, samt en hørende kompis som vil lære tegnspråk. Og de kunne kommunisere med alle rundt seg på både tegnspråk og kroppsspråk. Når Anette våkner igjen, så er hun tilbake i danseklassen sin - der alle er hørende ikke-tegnspråklige. Det blir plusspoeng - fordi de her viser virkeligheten, de viser det mange døve barn drømmer når de omgås med folk som ikke bruker tegnspråk over en lengre periode.
Plusspoeng.

Andre poeng å dele ut / trekke fra:
Minuspoeng: Victor og Julie prater med hverandre når Marie/Ole finnes i rommet, uten at Marie/Ole har en replikk, totalt i en scene i dette avsnittet som er på 29 minutter.

La oss ta en Dumbledore:
I Anettehistorien er de fleste replikkene utført på tegnspråk. Og de fleste av hovedpersonene er døve. Dette får de fem bonuspoeng for. Det åpnebare er at vi vet at Anettehistorien er en liten serie i en serie, og vi vet nå også at i denne lille delen var det liksom helt ok at døve fikk mer plass på skjermen. Anettehistorien skulle liksom veie opp for den bittelille delen Ole og Marie fikk på vertshuset.
Fem bonuspoeng for Anettehistorien.
Eieren av vertshuset er en døv kvinne.
Tre bonuspoeng.

Etter tjuefire avsnitt har denne adventskalenderen totalt +1 poeng. Og nå til oppsummeringen. Vertshuset Den Gyldne Hale gikk i pluss (jeg måtte kanskje være litt snill noen ganger gjennom serien for å oppnå dette resultatet ;))

Oppsummering:
Gjennom hvert eneste avsnitt så har jeg hatt en egen punkt med "andre ting vi skal huske på", der jeg gjentagende ganger har nevnt to saker. Nå skal jeg greie ut for disse sakene - og i tillegg nevne et par saker til:
1. Følgende rangering på hvem som bestemmer på vertshuset: Victor(hørende mann), Julie(hørende kvinne) og deretter Ole(døv mann)  og Marie(døv kvinne).
Hørende er overordnet døve.
2. Bare to ganger gjennom 24 avsnitter får vi se Ole og Marie sammen i en egen scene - alene der de har en dialog. Dialogen er ikke på flytende tegnspråk, og den lengste scenen av disse to varte bare i tretti sekunder. Dette skjedde i avsnitt nummer 7.
3. I samme avsnitt (nummer 7) har Marie en egen scene alene - der hun prater med seerne på flytende tegnspråk, dette var også den ene gangen av to der en døv hovedperson hadde en egen scene - alene.
4. Den andre gangen en døv hovedperson har en egen scene er når Ole er alene på rommet sitt i samme avsnitt (avsnitt nummer 7), der bruker han ikke tegnspråk. Han leser høyt fra en lapp, der han bruker tegn til tale-metoden, og vi seere har også allerede fått se/lese lappen innen han leser det høyt for oss.
5. Gjennom 24 avsnitt er det kommet 29 gjester på vertshuset. Bare 9 av disse gjestene er døve.


Konklusjon:
Vertshuset Den Gyldne Hale har failet på min test, den har ikke bestått testen min gjennom 24 episoder, noe som tilsvarer cirka 528 minutter eller 8,8 timer.
Derimot har Anettehistorien besått testen min flere ganger, så skal vi følge mitt mål fra begynnelsen av så besto denne serien min test, til tross for mye skjevheter i bruken av tegnspråk, tegn og tale og bare tale, samt balansen mellom døve og hørende.
Noter dere at Vertshuset Den Gyldne Hale består testen min bare på grunn av Anettehistorien.
Vertshuset Den Gyldne Hale, som var første møte med døve for mange norske i 1989 og igjen i 1994, er et fint barndomsminne for mange. Målet med min analyse var ikke å ødelegge barndomsminnet eller den nostalgiske følelsen. Jeg ville bare analysere denne serien fra et ståsted som ingen tidligere har gjort, og samtidig opplyse hørende tegnspråklige seere om at denne serien ikke er fantastisk, men heller er veldig skjev.
Jeg vil også vise at det er helt ok å være kritisk (saklig) overfor noe vi er glad i. Analysene mine dag for dag var også for å utfordre meg selv, det å gjøre noe hver dag gjennom juletiden har vært en morsom utfordring. Takk for kommentarer og for at dere fulgte med, dette var mye morsommere å gjennomføre sammen med alle dere!

Forresten, vi er ikke helt ferdige enda.... I romjula kommer jeg med et ekstrainnlegg av Vertshuset den Gyldne Hale, der vil det komme frem et par fakta om serien som en av seriens skuespillere deler med oss og andre morsomme fakta fra meg.
Gled dere til romjulas innlegg, som også vil bli det siste innlegget om Vertshuset Den Gyldne Hale på denne bloggen - noensinne. 

God Jul!

Vertshuset den Gyldne Hale, en prat med Hanne Enerhaugen…

January 5, 2015, 11:10 pm

≫ Next: Årskavalkade 2014

≪ Previous: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 24

$

0

0

…Da har vi lagt adventskalenderen bak oss, og nå er det klappet og klart for det siste innlegget om Den Gyldne Hale på min blogg noensinne. I dette innlegget tar vi en prat med Hanne Enerhaugen – som spiller Marie i adventskalenderen som ble vist på TV i 1989.
Enerhaugen tok kontakt med meg tidlig i desember og spurte om link til min blogg fordi hun hadde hørt om mine analyser. Jeg ga henne linken og spurte om hun kunne fortelle meg hva hun synes om mine analyser – og om jeg kunne dele dette videre med dere andre Gyldne Hale-lojale mennesker. Det er jo bra at vi etter analysene får litt innblikk i hvordan det foregikk bak kulissene - mens kameraene var slått av.

Hanne forteller at det er fint å lese kommentarer som mange av oss har diskutert gjennom analysene mine. Hun er enig i mye av det som er blitt tatt opp og forteller at det var synd at døve i Den Gyldne Hale-staben ikke hadde mulighet til å snakke med hverandre gjennom serien. De hadde lite replikker med hverandre, de fleste replikkene som døve skuespillere hadde var med hørende skuespillere. Hanne husker godt et øyeblikk der hun diskuterte masse med staben om flere ting som hun var uenig i, for eksempel det at hørende alltid skal ha flere replikker når det er samspill mellom døve og hørende skuespillere.

At seriens konsept slettes ikke var tegnspråk, men heller tegn og tale var helt tydelig, og på grunn av dette konseptet oppsto det flere misforståelser og problemer da døve skuespillere brukte tegnspråk – og hørende skuespillere ikke forsto hva som ble sagt. Hørende skulle stemmetolke for døve, så dermed ble det vanskelig å gjøre språket mer tegnspråklig fordi de måtte ta hensyn til de hørende skuespillerne. Konseptet tegn og tale ble bestemt lenge før Hanne og andre døve skuespillere kom inn i bildet, Hanne forteller at de døve skuespillerne prøvde å gjøre det beste ut av det selv om de hadde få replikker (som å snike inn mer tegn enn tale i enkelte scener (Red.anm.)).
Hanne husker også veldig godt da de gjennomgikk scenene der «Ole» fortalte fra juleevangeliet – som «Julie» stemmetolket. «Julie» forlangte at «Ole» skulle bruke tegn til tale – fordi det skulle lette Julies stemmetolkning. Under disse øvingene havnet døve skuespillere helt i villspor og ante uråd, fordi tegn til tale-konseptet som skulle brukes under denne delen kunne bli for forvirrende for mange barn, som har tegnspråk som sitt modersmål. Siden de fleste i staben ikke forsto dette så ble det sånn at «Ole» måtte tilpasse seg «Julie». Hanne forteller videre at «Victor» og «Julie» hadde flest replikker i forhold til «Ole» og «Marie» fordi de hadde utdannelse innenfor skuespilleryrket, samt erfaring fra TV. Dette kan Hanne forstå, men hun var under selve innspilningene sterkt uenig i hvordan døve ble fremstilt foran kamerat, at «Julie» og «Victors» holdninger på scenen ikke var det beste. Hun og noen andre døve tok opp dette med regissøren og staben, og hun husker det var vanskelig å diskutere dette med hørende som hadde nesten ingen – eller null - kompetanse om tegnspråk og døve. Til tross for at en av manusforfatterne av denne serien allerede hadde flere års erfaring med døve og hørselshemmede barn, da vedkommende hadde jobbet i en barnehage for hørselshemmede i flere år og kunne tegnspråk, så var det litt merkelig. Hanne lurer på om det kanskje er fordi de fleste i staben var hørende, og ikke virket til å forstå denne problematikken, at denne manusforfatteren feiet det under teppet og lot serien være mer for hørende enn for døve seere. Eller kanskje manusforfatteren fikk dette programmet til gjennom en kompromiss på at det skulle gjennomføres på tegn og tale for å bli vist på offentlig TV?

Til tross for denne problematikken så hadde Hanne det utrolig gøy med de tre andre hovedrolleinnehaverne (Victor, Julie og Ole), hun husker at samarbeidet var så bra. Det var disse fire og noen til fra staben som jobbet med oversettning og diverse scenebevegelser som fikk samarbeidet og jobben kjekt å gjennomføre. Og det veide opp for de andre i staben, med lite eller null kunnskap om døve, tegnspråk og døvekultur, som var litt firkanta da de holdt fast ved tegn og tale-konseptet under hele serien. Under vår prat retter Hanne også opp en av mine analyser. Avsnitt nummer 24, der jeg påpekte at Victor og Julie er de eneste som har byttet klær og pyntet seg. Ser vi nærmere på den scenen kan vi se at Marie også har pyntet seg med blonder på uniformen.

Tusen takk til deg Hanne, for at du delte litt fakta, samt dine egenopplevde erfaringer med oss som var og er glad i denne adventskalenderen! Og jeg takker for mine cirka 1120 minutter – noe som tilsvarer cirka 18,5, morsomme timer med analysene mine, det har vært en sann fornøyelse!

Årskavalkade 2014

January 6, 2015, 6:41 am

≫ Next: 7th Deaf Academics Conference, 2015

≪ Previous: Vertshuset den Gyldne Hale, en prat med Hanne Enerhaugen…

$

0

0

Så skal vi ta en tilbakeblikk på året mitt som har gått, noe er nytt i år. Det er et par innlegg som jeg har skrevet i 2014, men som ikke har blitt lagt ut tidligere. Nå passer det kanskje bra å legge dette ut den kommende uken, som en avslutning på 2014. Og fordi vi alle nå står foran et nytt og tomt år, kanskje vil disse innleggene gi dere noe å tenke på når det gjelder å ta vare på andre som ikke har det like bra som dere...

- Så reiser vi ikke lenger til hver vår kant etter en feries ende -
Juleferie og nyttårsfeiring i Stavanger, ferien endte ikke med en tårevåt avskjed,
men heller at vi fikk gå ombord på samme fly for å reise hjem sammen.
En herlig følelse å sjekke inn for to.
Januar 2014

- Home is where your heart is –
Flyttet inn i en ny leilighet i Stockholms "beste" strøk, fikk besøk av mine foreldre med
mitt flyttelass fra Norge og som bygget den fine bokhylla til oss.
Februar 2014

«Si ja, bli min!»
Nei, å bli gift betyr ikke at vi eier noen, så denne setningen som NRK brukte som tittel for et tidligere TV-program er helt feil å komme med, men et bryllup fikk vi oppleve i Nederland. Som forlover var det en stor ære for meg å få ta del av det norsk-nederlandske bryllupet på
nært hold. Og så ble jo jeg forlovet samme måned.
Mars 2014

«The majority has not told»
medaljens bakside kom frem for dagen da jeg fikk avsluttet min prøveansettelse
hos SDUF. En bokidé med månedens tittel og ett nytt prosjekt på gang. Samme måned reiste jeg ut til Chile på styremøte til WFDYS, og det betydde da at vi nå har hatt
styremøte i hvert eneste verdensdel gjennom tre år. Yay.
April 2014

«Det er i motbakker det går oppover»
deprimert med hjemlengsel til Norge, takk og lov var det Malins nest
siste jobbreise samme måned. 1. mai markerte vi i Stockholm og 200 årsjubileet
av den norske grunnloven tok jeg del av i Stavanger på den norske nasjonaldagen.
Malin stemte under EU-valget, mens jeg som norsk borger fikk sitte stille på sidelinjen. Våren i Stockholm fikk oss ut på møbeljakt. Et spisebord falt vi for, og vi fikk
rabatt fordi butikkselgeren trodde jeg var tilbakestående og Malin var min
assistent (eh??) Deaf Gain... Eller kanskje ikke…
Mai 2014




 

«Det er deres tap, ikke ditt!»
Etter tre ukers ferie i Norge og i San Fransciso med Malin, familie og
norske venner våknet jeg opp en morgen og bestemte meg for å glede over det
jeg har og ikke deppe over det jeg har mistet. Bildene ovenfor er fra Opp Med Henda-konferansen i Oslo, overraskelsesfesten til Astri, midsommar i Djura og roadtrip med
Katrine og Matthijs i San Fransciso.
Juni 2014

 
«something wicca this way comes»
Et amerikansk bryllup og en skikkelig varm sommerferie. San Fransciso og LA,
besøk av mine foreldre i Stockholm, Pekkas sommerhus og Nordichood i Finland og så WFDYS barneleir i Washington DC. Vår varmeste amerikanske og
nordiske sommer på lenge.
Juli 2014

«Jeg skal besøke Prins i himmelen»
sa nevøen vår Mats da han klatret opp i et tre noen uker etter at vår fineste Prins,
vår kjære firebeinsvenn gjennom femten år, sovnet inn.
Samme måned tilbrakte vi en uke i Stavanger og deretter var det en
overraskelsesfest med norske venner for Carlina i Örebro.
August 2014

«Det er stille før stormen»
ny jobb og nytt bosted for en midlertidig periode. Dövas Dag i Hässleholm og dövhumor när den är som bäst. Livet er underbart. Flere bilder fra livet vårt i Djura kan dere se på Malins blogg: https://egaliasdotter.wordpress.com/2014/10/12/hejhej-har-bor-vi-nu/
September 2014

 «Let´s do a comeback?»
Fire forelesninger for min del og åtte forelesninger for Malins del på månedens agenda.
En hektisk måned med comeback i NDFU, takk for tilliten Norge!
Samme måned sovnet farfar inn. Det var en nydelig dag du, farfar, valgte
å forlate livet på, du vil alltid bli husket.
Oktober 2014

 «Noe gammelt, noe nytt og noe utradisjonelt»
er vårt bryllupsmotto; koselige bryllupsforberedelser, roadtrip til Oslo på helgebesøk og navnefest i Vänersborg - der dekorasjonen var nydeligt selvgjort av Malin Beckman. 
Årets mørkeste måned var ganske lys for vår del da vi reiste flere
koselige mil for å omgås med hverandre og med folk som gjør oss glade.
November 2014

- Så var det jul -igjen! -
Julefeiring i Stavanger og kvalitetstid med familien. Nyttårsfeiring i Djura,
der vi ønsker 2015 velkommen med stjerneskudd - et blinkskudd av Johanna Carlsson.
Vi fikk også oppleve to dager i vinterland før snøen forsvant.
Desember 2014

Takk for året som har gått. Året har virkelig flydd avsted, nytt land, nye systemer og den innmari trøttheten på kveldstid de første tre månedene med så mye nytt å sette meg inn i (derav veldig lite blogging fra min side første halvåret av 2014). Utfordringer har stått i kø, mange veivalg og nye prosjekter på gang. Triste avskjed med familiemedlemmer som forlot oss i 2014, Malins Tussi som de hadde i nesten 18 år og min Prins som vi hadde i 15 år. Kjærligheten til våre dyr er ufattelig undervurdert. Takk til alle dere for minner og opplevelser, norske som svensker og et par dansker, som har brakt mye glede bare ved å ha vært der for og med meg. Lojalitet er en fin ting.
Og til deg, Malin, takk for vårt aller første år med en hverdag som vi har bygget opp sammen, du er fantastisk!

I motsetning til tidligere år, hvor vi har hatt mange planer, står 2015 for oss helt åpent. Nesten da, det store i 2015 blir jo at vi gifter oss til vår - og så er det jo verdenskongressen i Tyrkia. Vi får håpe det blir flere tekster fra meg i 2015, enten gjennom denne bloggen eller andre kanaler. Og så håper jeg dere alle får et like fantastisk år, som året vi nå legger bak oss. Godt nytt år til dere alle – og vi ses helt sikkert i 2015!

7th Deaf Academics Conference, 2015

February 21, 2015, 2:49 am

≫ Next: Välkommen till Sverige!

≪ Previous: Årskavalkade 2014

$

0

0

Now I have landed back home after my first Deaf Academics Conference, in Leuven, Belgium. First of all I want to thank the organising committee for the successful event, you did a great job and I enjoyed my days in Leuven. But what I expected from the conference and what I have learned after my attendance are two different issues.
Therefore I want to share my thoughts with rest of the world, both with you who attended the conference, and with you who did not. Before we continue, I want to make clear that I am writing this post as a private person, not as a representative for any organisation. What you are going to read now are my private thoughts, and of course my life experiences are the reasons that I have those thoughts.

My name is Jannicke Kvitvær, I am a girl from the Western world and I grew up in one of the world´s richest countries. My life experiences have made me interested in cultures and life experiences, which are not similar as mine. I have learned a lot from other people, the main word in my everyday life is the word respect. And what I expected to see in the deaf academic world was just respect.

Having the light switched off and on
No one who I talked with in the “higher position” of the deaf academic world, realised that to have the light switched off and on to get people´s attention is not okay when we are at official or social events, because of different reasons. The main reason is deaf blind people; it is discrimination against them. Deaf blind people are also a part of the deaf world – and the deaf academic world.
The second thing I was surprised by was the clothes some of the lecturers, moderators and other speakers were wearing. Yellow shirt, white t-shirt with blue stripes or pink jumper: Light clothes or a scarf when your skin is light is really not good for deaf blind people. I thought that this was an obvious part to know; especially at a conference where most of us were people with high education in anthropology and deaf studies?

A closed world

Several people mentioned several times that the deaf academic world is a small world. Yes I agree with that. The deaf academic world is really a small world, but we do not have to make it smaller either? By excluding people with different education, people from different backgrounds or people from the global south?
In the opening speech by the organising committee of the Deaf Academics 2015 it was mentioned that they were surprised by the overwhelming interest for the conference. That it was a new participant record. It is really something positive, and to me it is clear that the younger part of the deaf community are better at sharing information with each other and with other people. So pointing out over and over that the deaf academic world is a small world is not a good thing to do when it also, until now, have been a closed world.
The organising committee of the Deaf Academics 2015 did a good job with spreading information about the conference, and I hope future organising committees do this the same way.

Global South
Let us continue on the part with the global south. Over and over lecturers and other speakers, in different issues, mentioned the global south and how important it is to include people from those countries. Let us now see the history of the deaf academic´s conferences: Only two countries outside Europe have had the host role since… ever...? (Correct me if I am wrong here). Those countries were Brazil and USA. When the conference voted for the next two countries to host the upcoming conferences, there were only two out of seven countries that were outside Europe. That means five European countries, two of those were Nordic countries, which bid for hosting the conference in 2017 and 2019. It was therefore to me a big surprise that BOTH Nordic countries won. After four days where people talked about the global south, the countries that got most votes were Western world countries.
The only non-Western country to bid was Mozambique, they lost the bidding – again. And my only question to that: How are we going to develop the deaf academic world if we are not interested to place the conference outside the Western world?

Following are some of the answers I received after discussing this with other participants:
«Most of the people here are students, it is expensive for them with far away destinations. Of course they are voting for the cheapest option.».
«A majority of the participants are from Europe, of course they are voting for the shortest travel option.»
«You know, the best organising committees are countries that have experience with such events, and people are of course voting for the safe option.»

Well, it may be expensive for people outside Europe to travel to Europe too, for them European countries are far away destinations.
That the majority of the participants were from Europe will always be the current situation when this event almost always is placed in Europe. USA was placed in third place after the bid for the next two conferences; another majority in the conference were people from USA. We will never get out of that circle if we are basing the statistic on this argument?
People get experience when they can make experience. If they never get this chance – how are they going to develop their experience of organising something?

Last, for your information, Iceland is expensive too – and they are going to host the conference in 2019. So the answer about having the cheapest option is not logic to me here. And for your further information, during my life I have experienced that many people from the world always are whining: «Oh no, not a Nordic country again» when something or someone mentions a Nordic country. Well, Mozambique got 15 votes, and I know that at least five of those who voted on Mozambique were from Nordic countries.

Thank you

The conclusion of what I learned from the conference is that there were lots of double standards there. Maybe the conference was not what I expected, but I enjoyed the program and lecturers. The discussions were very interesting and I am looking forward to next time. I hope to see more non-European and non-Western people. Yes, people outside Western world have an education too. Their educational background and experience are really inspiring. Some of them got their higher education without interpreters and used different methods during their researching. Maybe it is something we in the Western world can think about?

See you in Denmark 2017!

Välkommen till Sverige!

September 6, 2015, 7:52 am

≫ Next: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 3

≪ Previous: 7th Deaf Academics Conference, 2015

$

0

0

Tålmodig har jeg sagt til meg selv at ting tar tid. Men når det for deg som en selvsikker 27-åring har tatt lengre tid å finne din plass som en nykommer i Stockholm, enn det tok for deg som en usikker og sjenert 16-åring å finne din plass i Oslo, så begynner du å lure på hvor feilen ligger. Det tok et halvt år for meg å føle meg hjemme i Oslo den gang da jeg var 16, det har nå gått nesten to år i Stockholm og jeg har fortsatt ikke helt funnet min plass der.

"Välkommen till Sverige" handler om meg som prøver å finne min plass i en ny tilværelse. Fra den dagen jeg landet i Stockholm og begynte i ny jobb - til den dagen jeg begynner i jobb i Oslo igjen, nå som en pendler, fordi det troligvis er den beste løsningen for meg, min bedre halvdel - og alle andre rundt oss.

Ta i betraktning at innlegget er skrevet fra mitt ståsted. Dette er mine tanker. Videre visste jeg ikke hvilket språk jeg skulle skrive dette innlegget på, på norsk eller på svensk. Skriver jeg på norsk så vil ikke dette innlegget komme frem til de personene det gjelder, det er få svensker jeg kjenner som leser på andre språk enn svensk (og engelsk).

Så jag väljer att skriva på svenska, det finns X grammatikfel i det här inlägget, min flickvän kommenterade inlägget innan jag publicerade det. Jag sa till henne att de där felen får stanna kvar...

Det här inlägget handlar om mitt liv i Sverige. Om svenskar och om det svenska dövsamhället. Jag har nu snart bott två år i Sverige, jag har haft lyckliga tider här. Och olyckliga tider. Jag vet fortfarande inte hur min framtid blir. Jag vet inte var jag och Malin ska bo, jag vet inte hur våra liv blir annat än att vi alltid kommer ha varandra. 

Efter tre veckor i Norge med nytt jobb, familj och norska kompisar har jag nu bestämt mig för att vara mer öppet om saker som har hänt och om hur det är att leva i Sverige. Jag började fundera på att vara mer öppet efter mitt bröllop i våras. Det var ett fantastiskt bröllop som övergick alla mina förväntningar. Jag kommer minnas den här dagen som en av de finaste dagarna i mitt liv, att dagen blev så bra är tack vara våra familjer, våra internationella vänner, våra norska kompisar, våra danska kompisar, våra finska kompisar och våra svenska kompisar. Fast det var inte många svenskar under bröllopet som visade att de var våra kompisar, det kom mycket tydlig fram att de är Malins kompisar. Och bara Malins.

I somras umgicks jag med en del internationella kompisar. De flesta av dom har också flyttat till ett annat land. För dom har det varit tuffare när det kommer till språkskillnader, men mycket lättare när det kommer till att hitta sin plats i sitt nya land. Och just det här fick mig att fundera ännu en gång på hur länga jag ska försöka - och varför jag och Malin ska bo i Stockholm. Nästan alla här ser på mig som Malins flickvän. Och bara det. 

Det finns några få som jag har en egen relation till. Som ser på mig som Jannicke, som jag vet finns där om jag skulle behöva någon i Sverige. Tyvärr bor några av dessa inte längre i samma stad som mig, även inte i samma land. Så vad håller mig kvar i Stockholm och Sverige. Annat än Malin?

Vår fina lägenhet och de få fina människorna är några. Jobb i Sverige har jag inte längre, jag slutade i min förra jobb för tre månader sen. Jag vet faktiskt inte om jag någon gång kommer känna mig trygg i det svenska arbetslivet igen - efter det som hände på min första arbetsplats här. Medan jag i Norge har jobbmöjligheter och nu ett bra jobb. Jag har ett stort nätverk, jag har nära vänner och familj. Och jag vet att Malin gärna flyttar med mig till Norge, men ändå vill jag försöka ge Stockholm en chans. Ännu en chans. Jag kanske är naiv?

Vi kan börja med början; jag flyttade till Stockholm i november 2013, mina första tre veckor var intensiva. Jag flyttade från USA eftersom jag skulle börja jobba. Tre veckor i ett nytt land utan Malin var tufft, jag fick bo hos en kompis medan jag väntade på att Malin skulle komma hem. Tidsskillnaden mellan oss då var hemsk, jag var trött varje kväll och jag orkade inte göra mycket annat än att jobba, äta och sova. Samtidigt som jag skulle fixa allt på en gång, svenskt personnummer, svenskt bankkonto, folkbokföring och andra saker med Skatteverket. (Javisst var det enklare för mig att gå genom allt det där om man jämför mig som nordisk med det många icke-nordiska går genom.)

Malin kom efter tre veckor, vi flyttade till vår egen lägenhet efter en månad. Malin började resa med jobbet i februari, hon var borta tio dagar varje månad från februari till juni. I början av april var jag äntligen piggare, jag var inte trött på kvällarna längre. Att skriva på svenska hade blivit lätt, och jag kunna hänga med 100 % när döva stockholmare stavade, men veckan efter förlorar jag jobbet utan någon förvarning. I april ville jag flytta tillbaka till Norge, och vi flyttade nästan, men då sa en klok svensk person att om jag flyttar från Sverige nu så kommer jag alltid förbinda Sverige med dåliga minner. Så vi stannade. Jag är idag glad vi stannade, även om jag över ett år senare fortfarande inte har hittat min plats här.

Arbetskollegor på min första arbetsplats var trevliga, de första månaderna fick jag ironiska kommentarer om att jag nu säkert tillhör "det där tjejgänget" (dövhallen), jag sa då att det gör jag inte, men de log och var tveksamma. Dövhallen, ett gäng som består av sex-sju tjejer. Jag umgicks med gänget i början, eftersom Malin tog mig med. Det funkade ok tills det började hända konstiga saker; Några i gänget upprepade saker som indirekt sa jag att inte var en del av dom. Även om jag aldrig har velat vara med i gänget trodde jag åtminstone att de såg på mig som en människa. Till exempel visste de givetvis när Malin var ute på jobbresa och att det betydde att jag var ensam hemma. Jag har aldrig haft ett stort behov av att träffa folk, så jag försökte inte ta kontakt med någon heller, men när jag en dag följde med min fd arbetskollega till "after work" i dövföreningen så såg jag flera från gänget där. Jag började undra varför de inte meddelade mig att det skulle vara after work? Den informationen fick jag från min kollega. En annan gång Malin var på resa fick jag veta att några i gänget hade haft middag tillsammans med några andra utanför gänget (som jag känner), jag tänkte då jag skulle blivit glad om någon hade bjudit mig med den gång också.

När jag förlorade mitt första jobb i Sverige en aprilmånad så var det första jag tänkte att jag hade ingenting kvar. En i gänget var inblandat. Hon är en av Malins närmaste kompisar. Sen var det två andra från gänget + givetvis Malin som var där för mig. Jag är tacksam för det idag, jag tror inte jag hade stannat i Sverige en vecka till om det inte var för dom. Gänget blev nästan upplöst. Jag tyckte det var tråkigt då, jag tyckte de var barnsliga. Jag hade dåligt samvete. Det svenska dövsamhället behöver dövhallen, dövhallen behöver Malin och de andra två. Så dovhallen finns fortfarande och mitt liv gick vidare. Jag hade det bra, jag översåg det som störde mig, helt till mitt bröllop där dövhallen höll ett tal. Jag tänkte lämna rummet. Jag gjorde det inte, det var ju MITT bröllop. Några av mina kompisar reagerade på talet efteråt, den här gången delade jag mina känslor och sa öppet att talet sårade mig. Och här är vi nu: Jag jobbar i Norge, ett fantastiskt roligt jobb, samtidigt som jag slipper ha något att göra med vissa svenskar för ett tag. 

Hur framtiden blir vet jag inte, jag försöker inte tänka på det, givetvis dyker det upp saker som tvingar mig in på dessa tanker. Jag var nyss på en födelsedagsfest för en barndomskompis i Köpenhamn, på festen fanns det flera personer som jag känner. Jag har aldrig bott i Köpenhamn, men den harmoniska känslan jag hade på den festen har jag aldrig haft under mina snart två år i Stockholm. Ännu en gång börjar jag fundera på vad som är fel med vissa svenskar? 

Jag och Malin har en gemensam instagramkonto, kollar du på våra tidigare bilder kan du tydligt se följande:

Bilder med svensk text = ungefär lika många svenska och norska gillare och kommentarer.

Bilder med norsk text = lika många norska gillare och kommentarer, men mycket färre svenska gillare och kommentarer.

Bilder med svensk text, men som tydligt kommer fram att det är jag som har publicerat dom = lika många norska gillare och kommentarer, men mycket färre svenska gillare och kommentarer.

Bland de flesta av Malins kompisar är jag Malins flickvän, och bara det. Saker tar tid, det vet jag. Jag måste också visa intresse, det vet jag. Men när en som vuxen 27-åring inte hittar sin plats i en ny stad efter snart två år, men som en osäker 16-åring hittade sin plats i en ny stad efter halvt år så börjar en undra vad som är fel. Och var felen ligger. 

Min flickvän kommenterade mina få grammatikfel i inlägget, jag sa att de där felen får stanna kvar, för att svenskar ska förstå hur bra jag är på skriftlig svenska. 

Jag skriver bra svenska, jag kan det svenska teckenspråket nästan flytande och jag hänger med 100 % i samtal med döva svenskar. Vad mer måste jag göra? 

Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 3

December 3, 2014, 11:56 am

≫ Next: Hvilken verdensdel gjelder egentlig?

≪ Previous: Välkommen till Sverige!

$

0

0

Hva var bra med dagens avsnitt og hva var ikke bra? Hvordan var språkbruken? Hvor mange dialoger hadde døve skuespillere med hverandre? Hvor mange scener var uten lyd? Hvor mange scener var med lyd? Har du noe på hjertet er du mer enn velkommen til å kommentere her, være seg om du er enig eller uenig med meg.

Les gjerne analysen fra den 1. desember for å forstå min poengutdeling bedre: 

Hovedmålet mitt er å se om Den Gyldne Hale klarer min test som er følgende: Finnes det scener der minst to døve skuespillere har egne scener med hverandre - og der de har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

For de som kjenner til Bechdel-testen (http://en.wikipedia.org/wiki/Bechdel_test) forstår nok hvor jeg har fått min inspirasjon fra.

Jeg gir serien poeng for:

- Har døve skuespillere egne scener med hverandre - der skuespillerne har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

- Finnes det scener der en døv person er likestilt eller overordnet en hørende person?

- Er språket på flytende norsk tegnspråk?

Litt forhåndskunnskaper: 

*Serien er fra 1989, ha det i bakhodet når du leser min analyse.


*Tegn og tale er ikke det samme som tegnspråk, tegn og tale er når grammatikken er etterliknet den norske talen.


*For dere som ikke kjenner til det: Tegnspråk har egen grammatikk og tegnspråk er ikke internasjonalt.

Før vi går i gang med avsnitt 3: En kommenterte Anettehistorien fra i går, som jeg ikke fikk med meg, den kommentaren har fått meg til å endre min vurdering:

Det burde ha blitt gitt minuspoeng der den grønne boksen i Anettehistorien svarer på spørsmål og sier «enig» i det tolken/Anette diskuterer om å trykke eller ikke trykke på den røde knappen. Når Anette spør tolken om hva den grønne boksen sier - tolker tolken ikke alt. Som døv fikk jeg ikke med meg dette. Og dermed er jeg helt enig. Denne delen får et minuspoeng, det betyr at Vertshuset den Gyldne Hale begynner med -5 poeng i dag.


Here we go, avsnitt 3:

1. I første scene ser vi endelig litt samspill mellom Ole og Marie, de sier ingenting til hverandre, men vi ser litt samspill som viser at det kommer til utvikle seg. I denne scenen er det likevel Julie(hørende) som styrer. Ole sier: «Victor sier vi skal vente». Hvorfor skal Ole som er døv alltid adlyde? Hvorfor kan ikke Julie adlyde og Ole/Marie være den som sier: «Pytt. Det sier Victor hvert år!». Her kommer det nok en gang tydelig frem at den hørende er overodrnet den døve.
Minuspoeng

2. Videre ser vi at Victor kommer inn og reagerer på juletreet. Her liker jeg at Ole, Marie og Julie sier «Advent!» i kor. Dette er noe forbedret fra de to første avsnittene, når Marie og Ole alltid står stille i bakgrunnen.
Plusspoeng.

3. Det blir en drakamp om juletreet. Victor(hørende) i den ene enden, Julie(hørende) i den andre enden, mens Ole(døv) og Marie(døv) står og ser på. Det hadde vært mye bedre om det var Victor versus Marie.
Minuspoeng.

4. Marie leverer et brev til Ole, Marie peker på Ole og peker på brevet. Eh? Hvorfor kan ikke Marie si: «Dette brevet er til deg» på tegnspråk, istedenfor å gestikulere?
Minuspoeng.

5. Ole leser brevet, og det virker som om det står en hel del i brevet, men når Julie leser det høyt på tegn og tale sier hun bare en setning. Kanskje en liten bagatell, men dog kan dette oppfattes som om døve leser langsomt.
Minuspoeng.

6. Victor kommer tilbake uten juletreet og ser Marie ved resepsjonen, her kjefter han på Marie. Det er typisk Victor, han skulle nok ha kjeftet på Julie også, men når Victor kjefter på Marie så viser Marie tydelig at hun er litt redd. Julie skulle derimot ha stått på sitt og kjeftet tilbake. Hvorfor er de to sterkeste individene på vertshuset begge hørende?
Minuspoeng.

7. Når Victor plasserer juletrefoten i skapet på kjøkkenet sier han til Julie og Ole at der skal den ligge frem til jul. Julie spøker om det til svar, og både Ole og Julie ler. Ole viser at han ikke bryr seg om det Victor sier. Her får de et snilt plusspoeng.
Plusspoeng.

8. Dialogen mellom Julie og Ole i det de pyssler med trolldeigen viser at Ole er den "dumme" og Julie den "smarte". Hvorfor kan ikke Julie være "dum" for en gang skyld? Jeg velger å ikke trekke fra poeng her, siden jeg har tidligere trekket fra poeng for liknende situasjon. Men når Marie kommer inn på kjøkkenet spør hun Julie  - ikke Ole - om hvor kluten hennes er. Hvorfor spør hun ikke Ole? Og hvorfor i all verden spør hun egentlig? De burde heller ha filmet fra der hun henter kluten og sier: «Kom!»
Minuspoeng.

9. Når telefonen ringer i resepsjonen får vi se at den rosa varsellampa blinker. Og det samme ser vi på kjøkkenet, at lampa blinker der når Victor drar i den gylne halen for å varsle at noen kommer til Vertshuset. Nok en gang en bra måte på å vise hvilke lydløse løsninger vi har i samfunnet.
To plusspoeng.

10. Når Victor prøver å ta et eple fra kjøkkenet så stopper Ole ham i den tro at Victor er på vei til å ta trolldeigen. Hvorfor er det akkurat Ole som skal "stoppe" Victor - og liksom dumme seg ut? Hvorfor kan ikke Julie gjøre det? I denne scenen ser vi igjen at Ole har ingen replikker, mens Julie og Victor prater med hverandre. Minuspoeng for den delen, men vi får videre se at Ole har laget en fin "Maria" av trolldeigen, mens Julie ikke har laget noe spesielt fint. Plusspoeng fordi de viser at Ole som er døv, kan være bedre i noe enn hva Julie er -  som er hørende.
Minuspoeng og plusspoeng.

11. Ole forteller fra juleevangeliet, på skjermen ser vi Ole stå alene. Plusspoeng fordi Ole får en scene alene. Minuspoeng fordi språket han bruker ikke akkurat er det tegnspråket vi ser hos døve tegnspråkbrukere.
Minuspoeng og plusspoeng.

12. «Oppstilling! Oppstilling!»i dagens avsnitt får vi igjen se hvor stille Ole og Marie er - når de står i bakgrunnen under dialogen mellom Victor, Julie og den nye gjesten(hørende) på Vertshuset. Jeg trekker ikke fra poeng her, siden jeg allerede har trekket fra for liknende situasjon tidligere.

Historien om Anette i lampa fra rom nummer 1 / tryllelampa:
9. Anette leter etter bilen sin, en hørende mann kommer bort til henne og begynner å prate. Anette går rett i gang med å forklare hva hun leter etter med enkle tegn. Her viser hun hvordan den døve tilpasser den hørende. Deretter rister hun svakt med hodet og ignorerer mannen i det han begynner å prate igjen. Her viser de at den hørende ikke tilpasser den døve.
To plusspoeng.
10. Den hørende er en journalist og vi forstår at de er på et trykkeri. Den hørende sier noe til en annen hørende og de tar bilder i det Anette løper sin vei etter bilen. Her tolker jeg dette som at to journalister synes at det er helt "wow" med en døv - og videre vil ta en prat med Anette fordi hun er døv. Og dette er fremdeles aktuelt i 2014, når aviser og tidsskrifter i storsamfunnet alltid har overskrifter med ordet døv der de omtaler vanlige mennesker(som tilfeldigvis er døve).
Plusspoeng.
11. I dagens Anettehistorie er det ingen bruk av tegnspråk, minuspoeng for den delen. Dog er de tre hørende i dagens historie fremstilt som dumme og Anette den kule. Plusspoeng.
Minuspoeng og plusspoeng.

Andre poeng å dele ut / trekke fra:
Minuspoeng: Også i dagens avsnitt har Ole og Marie ikke en eneste scene sammen. Er det fordi døve mennesker ikke er interessante nok til å ha en egen scene?

Minuspoeng: Julie og Victor prater med hverandre når Marie/Ole finnes i rommet, uten at Marie/Ole har en replikk, totalt i tre scener i dette avsnittet som er på kun 20 minutter.

Etter tre avsnitt har denne adventskalenderen totalt -6 poeng. Gled dere til morgendagens analyse.

Andre ting vi skal huske på:
1. Heller ikke i dag er det en eneste scene fra dagens avsnitt som inneholder minst to døve personer som prater med hverandre - på flytende tegnspråk.
2. Og igjen kommer vi tilbake til hvem som er sjefen på huset. Etter to avsnitter er det følgende rangering: Victor(hørende mann), Julie(hørende kvinne) og deretter Ole/Marie.

Og helt tilslutt noe off-topic: Jeg liker at Ole blir fremstilt som følsom og familiekjær, det viser at det er helt ok å være en følsom mann, med andre ord et bra forbilde for barn.

Hvilken verdensdel gjelder egentlig?

November 15, 2015, 11:30 am

≫ Next: J. K. Rowling: tilfeldig eller et geni?

≪ Previous: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 3

$

0

0

Etter en helg med medieoppslager om Paris så er jeg deprimert. Jeg la meg på fredagskveld i sjokktilstand over det som hadde skjedd med en deprimerende følelse. Jeg våknet lørdagsmorgen til enda flere statuser og gjennom hele dagen ble jeg mer og mer deprimert. I sjokktilstand og samtidig for deprimert til å uttrykke meg om noe som helst klamrer jeg meg fast med likes til de som tar opp de franske flaggene som et problem. Til de som skriver pray for world istedenfor pray for paris. Og til de som velger å belyse andre parallelle hendelser i vår verden. Jeg la meg på lørdagskveld og var deprimert over at jeg var deprimert. Jeg våknet søndagsmorgen og var fremdeles deprimert over at jeg skulle være deprimert. Og etter denne helgen skjemmes jeg virkelig over den dobbeltmoralen som er ute og råder.

I august 2012 var jeg i Grønland. Jeg var der for et møte med DNUR(Dövas Nordiska Ungdomsråd). Møtet foregikk i hovedstaden Nuuk, mens vi var der opplevde landet et jordskjelv. Dette fikk vi vite om via grønlandske medier. Jordskjelvet skjedde på den andre siden av landet. Vi var noen som køddet med at det var ingen som brydde seg om noen av oss, siden ingen av oss hadde mottatt meldinger fra folk som lurte på hvordan vi hadde det. Jeg på min side sendte melding til partneren min og fortalte at det hadde vært jordskjelv i Grønland, partneren min svarte og sa at hun ikke hadde fått med seg dette. Nå har det gått tre år siden dette skjedde - og i løpet av disse tre årene har jeg knapt lest et eneste ord om Grønland i norske eller svenske medier. Det er vel ikke så rart.Hvem bryr seg om det som skjer i Grønland?

Under mine reiseforberedelser til Santiago, Chile, i 2014 for et styremøte med  WFDYS(World Federation of the Deaf Youth Section) fikk jeg vite at nabobyen hadde blitt rammet av en brann som følge av en naturkatastrofe. Og som et resultat av dette var folk nå hjemløse. De spurte oss om vi kunne ta med oss klær som vi kunne gi bort. Jeg ville lese mer om denne naturkatastrofen, men jeg fant nesten ingenting om dette i mediene. Jeg måtte heller ty til en fra Argentina for informasjon. Da jeg var der fikk jeg sjokk. Store deler av byen var ødelagt. Flere hadde blitt skadet og drept. Folk var hjemløse, men den vestlige verden visste nærmest ingenting. Det er vel heller ikke så rart. Hvem bryr seg om gjentagende naturkatastrofer i land fjernt borte? I land der naturkatastrofer er en daglig trussel.

I juni 2012 var jeg i Kenya for et styremøte i WFDYS. Etter en uke i hovedstaden Nairobi dro noen av oss videre til Mombasa og deretter på safari. Mens vi var i Mombasa ble Nairobi utsatt for et bombeattentat. Partneren min og min mamma var de enste som sendte melding og spurte om hvordan jeg hadde det. De fikk vite om hendelsen først to dager etter da de så en bitteliten notis om dette i mediene. En liten notis ja? Hvem bryr seg egentlig om den terroren fjerne land opplever daglig?

Under terrorangrepet i Oslo den 22. juli 2011 befant jeg meg på den andre siden av kloden, på WFD(World Federation of the Deaf)s verdenskongress i Sør Afrika. En svensk journalist kom bort til meg den ettermiddagen og spurte om jeg hadde fått med meg det som hadde skjedd i Norge. Jeg satt i presseavdelingen og pratet med journalister da jeg fikk dette spørsmålet. Et bombeangrep i det norske regjeringskvartalet fikk jeg vite. Etterfølgende timer leste jeg om det som foregikk via norske nettaviser. Hele Norge var i sorg. Hele verden hadde sympati. Hvor enn jeg gikk på kongressenteret de følgende dagene fikk jeg kondolerende ord. Jeg mottok meldinger fra bekjente verden over som uttrykket medfølelse. Partneren min(som da ikke var min partner) befant seg i New York og sendte melding med spørsmål om jeg hadde fått med meg dette. Vi pratet sammen om dette, hun visste mer om det som hadde skjedd i Norge enn det jeg gjorde. Jeg var i Sør Afrika, hun var i New York. Mediene i USA dekket dette mye mer enn mediene i Sør Afrika.  Dog var TV-en i hotellobbyen min konstant på CNN og der snakket de bare om terrorangrepet på Utøya. Sør Afrika, et land i Afrika der det foregår flere borgerkriger, men verken urolighetene eller borgerkrigene ble gitt større oppmerksomhet  i Sør Afrikanske medier disse dagene. Jeg dro hjem den 25. juli, på grunn av flyforsinkelser måtte jeg gjennom seks flyplasser for å komme meg hjem. Durban – Johannesburg – Frankfurt – Paris – København – Oslo – Stavanger. Alle avisene på hver eneste flyplass hadde førstesideoppslag om Oslo. Alle TV-ene på flyplassene besto av ekstra nyhetssendinger om hendelsene i Oslo. Forstå meg rett, vi skal ikke bagatellisere den 22. juli. Det kom frem så mye kjærlighet etter denne hendelsen. Kjærlighet som jeg gir videre til mennesker, flyktninger og land som lider hver enestedag. Kjærlighet som jeg deler av til alle - også til de som gjør meg deprimert. Jeg er maktesløs. Jeg har ingen krefter til å del i diskusjoner. Og jeg har skjønt at dette er uvitenskap. En uvitenskap som fører til ubevisst dobbeltmoral hos store deler av befolkningen i den vestlige verden. En dobbeltmoral jeg egentlig ikke kan skamme meg over.

Istedenfor å være deprimert over å være deprimert over ubevisst dobbeltmoral skal jeg heller sitere Helle Gannestad: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Jeg tenner et lys for hele verden.

---

J. K. Rowling: tilfeldig eller et geni?

October 30, 2016, 1:16 pm

≫ Next: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 4

≪ Previous: Hvilken verdensdel gjelder egentlig?

$

0

0

Julen 2014 delte jeg mine analyser av Vertshuset den Gyldne Hale, som ble til en julekalender med 24 innlegg. Noen lurte på hvorfor jeg i all verden gjorde dette, jeg gjorde det mest for moro skyld – og jeg kunne gjerne gjort dette for meg selv, men jeg liker å dele. Snart to år senere får jeg fortsatt ros for analysene mine. Analysene har fått flere til å tenke annerledes når det gjelder hvordan døve blir fremstilt på TV og i bøker – generelt. I fjor høst analyserte jeg noe helt annet, og denne her er også til for å deles.

Etter at jeg ble sammen med en genusviter har jeg fått på meg de såkalte gender glasses. Jeg ser filmer, tv-serier og leser bøker med andre øyne. TV-serier jeg tidligere hadde kjær, ser jeg i dag i helt andre perspektiv. Gender glasses er en forbannelse, like mye som en fornøyelse.

Dette innlegget er først og fremst til de som ser på vår verden med andre briller, det vil si de som jeg kan diskutere denne analysen videre med. Analysen handler om J. K. Rowlings Harry Potter. Vi er nå inne i en enda høst med Harry Potter-feber flere år etter at den syvende Harry Potter-boken kom ut, analysen min er basert på de syv originalbøkene.

1. Innledning

Harry Potter er en bok med en gutt i hovedkarakteren. J. K. Rowling visste kanskje hva hun skulle gjøre for å nå langt? Hun visste kanskje hvordan hun skulle oppnå suksess? Selv om det tok tid for henne å få gjennomslag hos et forlag så knakk hun kanskje kodene i den vestlige verdensstrukturen ved å skrive en historie med skjulte meninger mellom linjene, og åpnet samtidig muligheter for egne individuelle tolkninger av historien. La oss ta en nærmere titt:

2. Vi tar det soleklare: J. K. Rowling, navnet sier ingenting om forfatterens kjønn. Vi vet alle i dag at forfatteren er en kvinne, men den første gangen jeg leste Harry Potter som 13-åring trodde jeg at forfatteren var en mann. Jeg kjenner til en god del flere som trodde det samme.

Partneren min fortalte meg en gang for lenge siden at gutter/menn leser bøker av mannlige forfattere. Jenter/kvinner leser bøker av forfattere i alle kjønn. J. K. Rowling kom jo langt ved å skjule fornavnet sitt.

3. Harry Potter er hovedkarakteren. Det er en gutt. Han har to bestekompiser, en gutt – Ronny Wiltersen/Ron Weasley og ei jente, Hermine Grang/Hermione Granger. Dermed er de mest sentrale i bøkene to gutter og ei jente. 

Gutter/menn leser bøker med gutter/menn som hovedkarakterer. Jenter/kvinner leser bøker med både gutter/menn og jenter/kvinner som hovedkarakterer. Dette bekrefter nok at det er mer akseptabelt at jenter kan identifisere seg med gutter/ha mannlige forbilder, enn at gutter kan identifisere seg med jenter/ha kvinnelige forbilder. Rowling oppnådde en større leserskala ved å la to av tre hovedkarakterer være gutter. Vi må også ikke glemme at de fleste andre karakterene med viktige roller i Harry Potter-bøkene er menn.

4. Professorene på Galtvort/Hogwartser kalt som ”professor (etternavn)”, etternavn er kjønnsnøytrale. Hvor mange av disse professorene er menn og kvinner kommer ikke tydelig frem før senere i Harry Potter-bøkene. Det er fire professorer/lærere som er kjente, disse kjenner vi kjønnet til ettersom det blir sagt ”hun”/”han” eller ved at fornavnet er blitt nevnt. Her tenker jeg på Minerva McSnurp/McGonnagall, Severus Slur/Snape, Rubeus Gygrid/Hagrid og Professor Kiste/Binns (som blir omtalt som en mann i den første boken når vi får kjennskap om Binns som et mannlig spøkelse). Så er  det alle lærerne i Defence Against the Dark Arts (DADA) – disse professorene var også menn med unntak av en – Dolrosa Uffert/Dolores Umbridge. Og sist men ikke minst, en mannlig rektor, Albus Dumbledore.  

Men hva med husstyrene i Håsblås/Hufflepuff og i Ravnklo/Ravenclaw? 

Ravenclaw har en mannlig husstyrer, professor Pirrevimp. Læreren i urtologi er en kvinne, professor Stikling, dette kom opp for meg først i bok nummer 4 (men vi fikk egentlig først nærmere kjennskap til denne læreren i bok nr. 2), hun er hustyreren i Hufflepuff. Vikarlæreren for Hagrid i vesenstell er også en kvinne. Dette ble nevnt ved at læreren blir omtalt som en ”hun” lenge etter at denne professoren første gang ble introdusert for oss i bøkene. Jeg trodde faktisk at de to sistnevnte lærerne var menn første gangen jeg leste om dem…

Noen professorer ble forlatt i historien etter åpen tolkning. At disse professorene er kvinner eller menn blir aldri nevnt, googler vi får vi sikkert vite svaret. Om Rowling gjorde dette bevisst, vet jeg ikke. Men jeg som leser måtte bli kjent med mine tanker, mine nye tolkninger og forestillinger om bøkene på ny etter at jeg fikk på meg gender glasses og leste bøkene på nytt. 

- Hvorfor tok jeg tidligere det som en selvfølge at disse professorene ved ukjent kjønn var menn? 

- At den eneste kvinnelige professoren i DADA – også er den mest forhatte personen, er jo noe vi også kan tenke på.

Og når vi snakker om Hogwarts: jeg har alltid sterkt mislikt at sykesøsteren på skolen er en kvinne, det får vi vite fra første stund når hun blir omtalt som madam. At en kvinne er sykesøster er en klassisk stereotype. Det som kanskje dekker over Rowlings ”feiltakelse” her er at flyvelæreren også er en kvinne, dog har hun en liten plass i serien. Det i likhet med resten av de kvinnelige kollegaene, men vi må huske på at de (fleste kvinnelige) lærerne som sto i bakgrunnen i Harry-historien, er også de som kjempet lojalt for skolen helt til siste slutt…

5. Hermione Granger: Hun er den flinkeste i klassen (en av de flinkeste på hele skolen). Hun er pliktoppfyllende, bryter ikke regler i begynnelsen av bøkene. Hun kjefter på kompisene sine når de ikke gjør lekser. Hun prioriterer seriøse saker og hun er irriterende som dominerende/sjefete i begynnelsen av bok nummer 1.

Dette er også klassisk. Det er slik strukturen i samfunnet forventer at jenter skal være. Lesere kan oppleve disse egenskapene som negative trekk. Derimot fikk Rowling frem at Harry er like irriterende når han skulle være sjefete senere i bøkene. Var det et bevisst trekk at leserne skulle bli glad i guttekarakteren først før karakteren skulle tillate seg å bli irriterende? 

6. Ron Weasley: Han har fem eldre brødre. Han føler han må leve opp til folks forventninger om å være tøff, om å gjøre det like bra som brødrene sine. Ron selv sammenligner seg mye med fire av brødrene. Fire av fem brødre. Den femte broren Perry/Percy som er familiens nerd er en skam for brødrene. Percy blir sett på som taperen av dem. Den eneste av søknene som står Percy nær er lillesøsteren Ginny. 

Dette gjenspeiler også strukturen i samfunnet vårt, gutter oppmuntres ikke til å være flinke på skolen. Er de skoleflinke ved hardt arbeid – ender de opp med stempelet nerd.  At gutter også føler at de må leve opp til noe snakkes det lite om i dagens samfunn. 

7. Ginny Weasley: Hun er med i alle bøkene. Ginny er en tomboy. Hun gråter aldri, selv ikke i begravelser. Det blir sagt i boken at hun kanskje er ”mentalt sterkere” enn de fleste jenter fordi hun fikk vokse opp uten noen form for ”jentebehandling”. Hun vokste opp med seks eldre brødre. Hvor minst fire av disse brødrene er såkalte villbasser. Ginny ender opp som landslagsspiller i Quiditch/Rumpeldunk. At hun var god i rumpeldunk kom på som en overraskelse (hvorfor det?) for de fleste rundt henne. Hun giftet seg med Harry, som var god i rumpeldunk han óg, men han endte visst aldri (uvisst hvorfor) på landslaget.

8. Rumpeldunk: Her er både jenter og gutter med. En lagsport som åpner for deltakelse i alle kjønn. J. K. Rowling viser her at jenter som gutter fyller ut sportens posisjoner like godt. Flere spillere i Rumpeldunk blir omtalt ved etternavn i begynnelsen, etter hvert får vi vite fornavn - og vi får da ta del av at det er omtrent like mange jenter som gutter på sopelimene i denne sporten.

I virkeligheten er det slik at idretten deler opp etter kjønn. Mange mannlige i LHBTQ-verden slutter med sport så fort de finner ut at de ikke ”tilhører” samfunnet og idrettens normer. Mens kvinnefotballen har en ufortjent ”stempel” som en sport for LHBTQ-kvinner. I Harry-historien fant J. K. Rowling på en egen sport som åpnet for alle kjønn og alle grupper. En sport som mange fikk en stor kjærlighet for - også de som ikke er sportsinteresserte. 

9. Hudfarge blir aldri noensinne nevnt i bøkene. De fleste som leste bøkene først før de så filmene måtte svelge det at de hadde forestilt seg ved å lese bøkene. En tolkning de fleste leserne hadde er at majoriteten av karakterene i bøkene er hvite personer.
Det er få personer som tydelig blir beskrevet ved utseende i Harry-bøkene. Jeg velger å nevne noen av dem: Cho Chang, Viktor Krum(m), Tom Venster/Riddle Jr. og Draco Malfang/Malfoy. Navnet Cho lyder asiatisk, men det blir faktisk aldri nevnt hvordan hun ser ut av utseende, bortsett fra at hun har svart hår. Draco Malfoy blir beskrevet som en blond gutt med blekt ansikt. Tom Riddle Jr. blir beskrevet som en blek hvit ung gutt i bok nummer 2. Viktor Krumm blir beskrevet som av bulgarsk opprinnelse. Tvillingene Patil kommer av persisk opprinnelse, navnene avslører dette, men tvillingene, likesom Cho, blir ikke ytterligere beskrevet utseendemessig i bøkene. Elevene ved Beauxbaton blir beskrevet som blonde. Og alle i Weasley-slekten er beskrevet som rødhårige. Ellers er det ikke mange andre som blir beskrevet med utseendelige trekk. At Laffen Styx/Lee Jordan, Angelina Johnsson, Tommy Ding/Dean Thomas ogNestor Bindelbolt/Kingsley Shacklebolt er noen av de svarte i filmene vekket mine tanker om hvordan jeg forestilte meg  disse personene i bøkene som hvite før jeg så filmene. Harry Potter blir, så vidt jeg vet, aldri beskrevet som hvit i bøkene. Han hadde svart og bustete hår, med et sikksakk arr på pannen. Harry kan like godt være en svart person.

Nok en gang har J. K Rowling kanskje bevisst valgt å la være å beskrive de fleste personene med noe mer enn hårfarge, hun åpnet muligheten for at folk skulle kunne lage egne forestillinger og egne identifikasjoner. Hun åpnet mulighetene for at folk skulle kunne spille ulike karakterer i filmene. Hvorfor Harry er hvit i filmenes versjon kan vi jo spørre oss selv om. At Tom Riddle Jr. er hvit i bøkene synes jeg forøvrig må nevnes, var det bevisst at Rowling valgte å la historiens største skurk være en hvit mann?

10. Tom Venster/Riddle Jr. – Voldemort: Den største og skumleste personen i Harry Potter er en hvit mann, men hans største tjener og som drepte flere, kanskje flest, av våre kjære karakterer er en kvinne. Bellatrix DeMons/Lestrange. Hun drepte Harrys Gudfar Siris, hun drepte Lupus/Lupin, Dult/Tonks og Fred.  Hun skadet Nilus Langballe/ Neville Longbottoms foreldre for livet. Hun brydde seg ikke om familieforhold, som at ”blod er tykkere enn vann”: hun sviktet søsteren Narcissa Malfang/Malfoy.

Jeg vil tro at J. K Rowling visste hva hun gjorde her. Bellatrix hadde en av de største rollene blant dødseterne. Vi hater henne. Hvor ofte hater vi en kvinne  i bøker av årsaken at hun har drept personer? Hvor ofte blir kvinner fremstilt som følelsesløse i bøker? Og den som tilslutt klarer å overvinne Bellatrix er selv en kvinne, Molly Weasley: ”Not my daughter, you bitch!”

11. Molly og Arthur Weasley. Ja, Molly er den klassiske hjemmeværende moren, men hun er den eneste av to (Minerva McGonnagal er den andre personen) som oppmuntrer guttene i Weasley-slekten til å bli skoleflinke. Hun forventer aldri at Ginny skal være skoleflink – bare fordi hun er jente. Molly forventer ALLE barna sine som skoleflinke og oppmuntrer dem til å gjøre det de vil, men at skolen alltid skal komme først. Det kommer også frem at Molly er personen som bestemmer overalt, også i Føniksordenen (Order of the Phoenix) nest etter Albus Dumbledore. 

Det som jeg stusser over er at Rowling her bidrar til at stereotyper om foreldre blir videreført til en enda generasjon med historien om Harry Potter. Molly er den seriøse og bestemte når det gjelder barneoppdragelsen, mens mannen hennes Arthur Weasley, er den mindre bestemte, den lekelystne – og den ”snille”. Dette gjenspeiler dessverre mange i dagens samfunn – ”mammaer blir sett på som bestemte, men pappaer blir sett på som snille voksne som vil leke”.

12. Albus Dumbledore og Minerva McGonnagall. Da jeg og noen diskuterte Harry Potter-bøkene (lenge før bok 6 og 7 ble publisert) så snakket vi om at Albus og Minerva skulle utgjøre et fint par. Da den siste boken ble publisert virret det rykter om at Albus var homofil. Nok en gang måtte jeg hente meg selv, dette falt meg aldri inn. Albus Dumbledore er homo. Han var forelsket i Grindewald. Da jeg leste bok nummer 7 igjen nylig så kunne jeg kjenne meg igjen i det å utvikle følelser for en av det samme kjønn, fordi jeg nå hadde mine egne opplevelser å referere til. Albus fant noe spesielt i Grindewald og forholdet utviklet seg til mer enn et uskyldig vennskap gjennom brevveksling og lange diskusjoner om alt og intet. 

Nok en gang må jeg klappe for Rowlings geniale måte å overraske på ved å skrive mellom linjene. Det må også nevnes at bildet mitt av Minerva har forandret seg nå som jeg nylig har lest bøkene igjen. Hva hun er vet jeg ikke. Vi skal ikke sette merkelapp på folk. Minerva McGonnagall er kjent som den altfor rettferdige. Det er derfor hun kommer langt, hadde hun vært mer som Dumbledore i den skrullete veien tror jeg ikke hun hadde kommet så langt fordi hun nettopp er en kvinne. Minerva blir Hogwarts første kvinnelige rektor (så vidt jeg vet. Dolores Umbridge regnes ikke her for meg).

13. Magidepartementet: alle magiministrene som blir omtalt i bøkene er menn. Merkelig, jeg hadde forventet at minst en kvinne skulle ha vært magiminister, men Rowling skriver noe mellom linjene når Dumbledore og Harry diskuterer Dumbledore som magiminister. Vi vet at Dumbledore holder seg unna ”stjålet” makt. De fleste magiministerne som vi blir kjent med er for oss utrolig dumme og illojale: som ikke handler etter kompetanse, men av frykt for at noen skal ta deres posisjon. Slik som de privilegerte hvite menn ofte er i dagens samfunn. Rowling beskriver nok en virkelighet ved å la denne tråden av historien tale for seg selv.

14. Harry Potter. De fleste av mine venner av det mannlige kjønn liker Ron bedre enn Harry. Kanskje er det fordi Harry som gutt ikke er like lett å identifisere seg med av gutter/menn i vårt samfunn, hvor menn ikke skal snakke om følelser? Likevel har Harry fått en aksept av leserne, den aksepten tror jeg aldri ville vært tilstede dersom Harry var en jente. Nøkkelordet her er kjærlighet. Historien om Harry oser like mye av kjærlighet som mørkhet. En fin kombinasjon for folk som liker ulikt. Hvordan Harry overvinner det mørke er fordi han har – og kan uttrykke kjærlighet.

Hvor ofte leser vi om guttekarakterer som myke og følsomme personer? Ron har fått de mer klassiske mannlige stereotypene. For eksempel bryr ikke Ron seg om husnisser før i bok nummer 7. Harry derimot viser kjærlighet for husnissen Noldus/Dobby allerede i bok nummer 2. 

15. Sirius Svaart/Black. Likesom Harry, Hermione og Ron har vi Jakob/James, Sirius og Lupin. Det er blitt sagt at Harry er en bedre versjon av James, Ron en bedre versjon av Sirius og Hermione er sammenlignet med Lupin. Hvorfor Lupin er kulere enn Hermione er fordi han kanskje er en mann, men skulle Lupin blitt akseptert som kul av leserne hvis det ikke hadde vært fordi han i tillegg til å være en mann også er en varulv? Hadde Hermione vært en varulv tviler jeg sterkt på at hun hadde blitt tatt i mot som like kul av leserne. Sirius snakker ofte før han tenker, akkurat som Ron. En trekk som er helt ok hos dette kjønn. Hadde Hermione hatt dette trekket tror jeg ikke noen noensinne ville omtalt Hermione som en ”bra person å ha med på laget til tross for at hun er irriterende/til tross for at hun er jente”. 

16. Severus Slur/Snape, en forvirrende karakter, men dog – var det mange i min omgangskrets på videregående som likte Severus. Han er en av de mystiske personene som folk hadde håp for til siste slutt. Severus er likt av alle kjønn i min omgangskrets. Rowling gjorde jobben med Severus helt fantastisk, det som trekker ned for meg her er at Severus i bok nummer syv innrømmer at han har alltid vært forelsket i Harrys mor Lily. Hadde det ikke vært for det sistnevnte så skulle Severus for meg fortsatt vært en person som ikke eier kjærlige følelser overfor en annen person, han skulle fortsatt bare være en som flagger rundt i svart kutte. Men Rowling liker kjærlighet. Og det er det jeg tilslutt vil avslutte med. Hvor mange bøker om kjærlighet tiltrekker en vid leserskala som også gutter/menn åpent kan forgude helt til siste sekund? «After all this time?» «Always».

Harry Potter er rett og slett en bok om kjærlighet og lojalitet. Joanne Kathleen Rowling er kanskje et fantastisk geni, og bøkene er helt enkelt til for ”det felles beste”, i min betydning helt annen enn den betydningen i bøkene.

Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 4

December 4, 2014, 10:44 am

≫ Next: Norges Døveforbund fyller 100 år!

≪ Previous: J. K. Rowling: tilfeldig eller et geni?

$

0

0

Hva var bra med dagens avsnitt og hva var ikke bra? Hvordan var språkbruken? Hvor mange dialoger hadde døve skuespillere med hverandre? Hvor mange scener var uten lyd? Hvor mange scener var med lyd? Har du noe på hjertet er du mer enn velkommen til å kommentere her, være seg om du er enig eller uenig med meg.

Les gjerne analysen fra den 1. desember for å forstå min poengutdeling bedre: 

Hovedmålet mitt er å se om Den Gyldne Hale klarer min test som er følgende: Finnes det scener der minst to døve skuespillere har egne scener med hverandre - og der de har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

For de som kjenner til Bechdel-testen (http://en.wikipedia.org/wiki/Bechdel_test) forstår nok hvor jeg har fått min inspirasjon fra.

Jeg gir serien poeng for:

- Har døve skuespillere egne scener med hverandre - der skuespillerne har dialog med hverandre på flytende tegnspråk?

- Finnes det scener der en døv person er likestilt eller overordnet en hørende person?

- Er språket på flytende norsk tegnspråk?

Litt forhåndskunnskaper: 

*Serien er fra 1989, ha det i bakhodet når du leser min analyse.


*Tegn og tale er ikke det samme som tegnspråk, tegn og tale er når grammatikken er etterliknet den norske talen.


*For dere som ikke kjenner til det: Tegnspråk har egen grammatikk og tegnspråk er ikke internasjonalt.

Før vi går i gang med avsnitt 4:I dagens avsnitt ser jeg ikke mange poeng som jeg kan gi eller trekke fra, ettersom jeg allerede har gjort det for liknende situasjoner i tidligere avsnitt. For eksempel at varsellampa blinker eller at Ole/Marie er stille i bakgrunnen når en gjest entrer vertshuset. Vertshuset den Gyldne Hale begynner med -6 poeng i dag.


Here we go, avsnitt 4:

1. I første scene ser vi at Victor sier "julefugleslott" med tegn som er nærmest uforståelige. Er det noen der ute som noen gang har sett dette tegnet for "slott"? Enn så lenge gir jeg dette minuspoeng. Hjemmelagde tegn på offentlig TV burde være forbudt(med mindre det er en del av rollen der alle seere er innforstått med at personen bruker hjemmelagde tegn).
Minuspoeng

2. Når herr Berg og herr Dal kommer inn i lobbyen får vi se at de lukter noe rart. Bokstavelig talt. Når de spiller at de lukter noe rart - viser de det med gestikulasjon. Vi ser at Victor og herr Nes gjør akkurat det samme. Hva er dette for noe? Når jeg som døv lukter noe - gestikulerer jeg aldri det. Jeg lukter på den samme måten som alle mennesker, med luktesansen i behold, gjør.
Minuspoeng.

3. Senere i avsnittet ser vi at Marie også lukter noe. Og hun gestikulerer ikke, hun lukter etter rett og slett på den "normale" måten.
Plusspoeng.

4. Etter at Ole har fortalt fra juleevangeliet, ser vi varsellampa blinke i bakgrunnen. Julie beordrer Ole om å skynde seg. Kan ikke Ole tenke selv? Her blir Ole som er døv fremstilt som om han ikke kan tenke, mens Julie som er hørende gir ordre til Ole når det passer seg.
Minuspoeng.

5. «Oppstilling! Oppstilling!», også i dagens avsnitt får vi igjen se hvor stille Ole og Marie er - når de står i bakgrunnen under dialogen mellom Victor og dagens nye gjest(hørende) på Vertshuset. Jeg trekker ikke fra poeng her, siden jeg allerede har trekket fra for liknende situasjon tidligere, men kommer Ole og Marie noen gang til å ha replikker under denne delen?

Historien om Anette i lampa fra rom nummer 1 / tryllelampa:
6. Når vi begynner med Anettehistorien ser vi klipp fra gårsdagens hendelser, under disse klippene er det noen som prater. Dette får ikke jeg som døv ta del av.
Minuspoeng
7. Når Anette spør de to journalistene(hørende) om hva den grønne boksen sier(den grønne boksen skal liksom oversette det Anette sier) får vi se at den grønne boksen bruker lang tid på formidle det Anette sier. Sier den mer enn hva Anette egentlig sier? Videre dukker den røde damen opp fra intet og forteller oss på tegnspråk - hva den grønne boksen sier. Som døv får jeg med meg det - og hørende får også med seg det, for når den røde damen prater på tegnspråk - blir hun stemmetolket. Jeg velger å gi denne delen både pluss- og minuspoeng.
Plusspoeng og minuspoeng.
8. Anette stikker av fra journalistene og mennene på trykkeriet. Også i dagens historie ser vi at journalistene og mennene på trykkeriet(som alle er hørende) bli fremstilt som dumme - og Anette den kule. Jeg ga plusspoeng for denne delen igår. Jeg gir ett snilt plusspoeng i dag også.
Plusspoeng.
9. Anette og den røde damen deler en scene på slutten av historien, dog er ikke dialogen mellom dem på flytende tegnspråk, men siden det er så sjeldent at to døve alene deler en scene i denne serien får de plusspoeng.
Plusspoeng.

Andre poeng å dele ut / trekke fra:
Minuspoeng: Fremdeles har Ole og Marie ikke hatt en eneste scene sammen. Er det fordi døve mennesker ikke er interessante nok til å ha en egen scene?

Etter fire avsnitt har denne adventskalenderen totalt -8 poeng. Gled dere til morgendagens analyse.

Andre ting vi skal huske på:
1. Heller ikke i dag er det en eneste scene fra dagens avsnitt som inneholder minst to døve personer som prater med hverandre - på flytende tegnspråk.
2. Følgende rangering på hvem som bestemmer på vertshuset: Victor(hørende mann), Julie(hørende kvinne) og deretter Ole/Marie.

Ingenting off-topic fra meg i dag.

Norges Døveforbund fyller 100 år!

May 22, 2018, 11:03 am

≫ Next: Norskutveksling og -diskusjon: Hvem eier egentlig et språk?

≪ Previous: Analyse av Vertshuset Den Gyldne Hale, avsnitt 4

$

0

0

En gratulasjon til den store jubilanten må jo før eller siden komme fra meg også. Norges Døveforbund, en gammel organisasjon, men inne i sitt hundre år er organisasjonen likevel veldig ung. Forbundet har gjennomgått mye og fått gjennomslag for mye, men likevel dukker det til daglig opp uventede saker som dagens forbund fremdeles ikke kan håndtere. En sak som skjedde for 20 år siden og samme sak skjer igjen imorgen kan man lettere håndtere dersom man vet hva som skjedde for 20 år siden, historiekunnskap er viktig. Dersom de som driver forbundets daglige arbeid i dag kjente til forbundets historie hadde vi unngått mange diskusjoner og feiltakelser. I mitt stille sinn liker jeg derfor å tenke på at forbundet år 2018 går gjennom en identitetskrise.

På 100-års jubileumsdagen den 18. mai sier forbundsstyret ved fungerende leder: "døve" eller "døve og hørselshemmede". Norges Døveforbunds Ungdom ved leder sier også "døve" eller "døve og hørselshemmede", men jeg har mange ganger sett at forbundets administrasjon veksler mellom på å kun si "hørselshemmede" eller "tegnspråklige"... Hmm, noe stemmer ikke her... Jeg er jo ikke hørselshemmet, jeg er døv. Og jeg gav min stemme til tillitsvalgte, jeg gav ikke min stemme til administrasjonen. Administrasjonen skal drive forbundets daglige arbeid, et forbund som er medlemmenes organisasjon - og medlemmene har stemt frem forbundsstyret nettopp fordi vi har troa på forbundsstyret. Da må og skal administrasjonen samkjøre med forbundsstyret, men på grunn av mangelen på dette samarbeidet har jeg som medlem dessverre vansker for å relatere meg til forbundet på 100-års dagen. Administrasjonen styres av personer som enten overser eller ikke har forstått hva døvesamfunnet vil at NDF skal jobbe for - og hva NDF egentlig står for. Fellesnevneren for de fleste ansatte i NDF er at de er hvite, hetero og ganske privilegerte i forhold til mangfoldet i døvesamfunnet. Dette speiler NDF i jubileumsåret. Forbundet representerer ikke meg som medlem, de representerer ikke meg som døv, heller ikke som en LHBTQ-person. Organisasjonen er igjen blitt en hvit, heteronormativ og hørendesk organisasjon, likesom det var en gang i tiden, og det fordi det er noe dagens administrasjonen mer eller mindre representerer - og kanskje strever etter å bli?

For 100 år siden fantes det ikke begreper som "språkdeprivasjon", "kulturmord", "deaf awareness", " audisme", "deafhoof", "deafgain", i dag finnes disse begrepene, men kunnskapen, forståelsen og respekten for disse begrepene er et mangelvare i dagens forbundsadministrasjon. En administrasjon skal jobbe for folket og for forbundsstyret, den kunnskapen jeg snakker om må derfor inn i forbundets daglige drift. Jeg er ikke hørselshemmet fordi jeg identifiserer meg som døv, og forbundet skal jobbe for meg som døv, de skal ikke plutselig slutte med å bruke ordet "døv". De bør og skal bruke setningen "døve og hørselshemmede" overalt - hele tiden - for å inkludere alle individer, for å inkludere døve som meg. Ja, med min gratulasjon til 100-års jubilanten håper jeg at denne identitetskrisen som forbundet går gjennom akkurat nå går over snart slik at det kan leve i 100 nye år. Jeg har stor tro på at forbundsskipet kan vende kursen mot det som Norges Døveforbund egentlig står for - for medlemmene, for alle døve og hørselshemmede og deres familier. Fremtidsutsiktene til forbundet er god, blant annet på grunn av NDFU, jubileumstalen til NDFU-leder Lubna Mehdi viste det. En flott tale om samhold som døve og hørselshemmede individer går sammen for - uansett bakgrunn. Lubna, vil du bli min fremtidige forbundsleder en gang i fremtiden?

Norges Døveforbund har levd lenge og skal fortsette å leve med historiekunnskap og nyere kunnskap frisk i minne. I disse dager nyter jeg min foreldrepermisjon ved å veksle mellom babystell og å lese jubileumsboken, samt se jubileumsfilmen til Døves Media, dette er noe som gir historiekunnskap og som alle kan ha glede av! Gratulerer Norges Døveforbund, la oss sammen seile mot 100 nye år uten identitetskriser og med kunnskap om historien. La oss gjøre det for våre kommende barn, barnebarn og barnebarns barn! Gratulerer!

Norskutveksling og -diskusjon: Hvem eier egentlig et språk?

June 13, 2018, 12:12 pm

≫ Next: Here, there and everywhere...

≪ Previous: Norges Døveforbund fyller 100 år!

$

0

0

Hvordan sier man "to walk"?

- Jeg bruker å si "spasere"

- Jeg pleier å si "løpe"

- Jeg sier "gikk"

Hvilket ord bruker du for "corner"?

- Jeg har lært å si "corner"

- Vi bruker å si "hjørne"

- Jeg foreslår at vi sier "krok"

- Helt enig i å bruke ordet "krok"

Har dere forslag på ordet "chair"?

- Her i gården sier vi "lenestol" 

- Jeg tror man sier "gyngestol"

- Jeg har hørt noen si "krakk" for ordet chair

?!?....

Ja, hva i all verden er dette for noe?!?!? Slik kan man vel ikke diskutere det norske språket? Man kan ikke komme med gjetninger, foreslå eller finne på nye ord ut av det blå. Her lurer jeg da på hvorfor det er akseptabelt å diskutere norsk tegnspråk på denne måten? 

Nei, det er ingen som eier et språk, men nesten hver gang jeg ser en diskusjon i "tegnutveksling og diskusjon"-gruppa på Facebook blir jeg utrolig trist. Gruppa viser absolutt ingen respekt for norsk tegnspråk. I gruppa er det folk som mer eller mindre gjerne kverulerer og krangler med morsmålsbrukere i norsk tegnspråk - og enkelte av dem tror de vet bedre enn morsmålsbrukere fordi de har studert norsk tegnspråk på universitetsnivå... Unnskyld, men bruker disse dette språket daglig sammen med morsmålsbrukere? Hadde disse våget å diskutere japansk med morsmålsbrukere i japansk på samme måte som de gjør med norsk tegnspråk? Kan man lære seg å uttale enkelte ord gjennom å lese det ordet på skrift? Nei! "Ich liebe dich" uttales helt forskjellig fra hvordan det staves. Så hvordan er det mulig å tro at man kan lære tegnet for ditt og datt gjennom skrift skrevet av personer som ikke engang er morsmålsbrukere i norsk tegnspråk? 

I den gruppen jeg snakker om er det folk (uavhengig av hørsel og språkkunnskap i tegnspråk) som skriver det de TROR er tegnet for ditt datt, de skriver det ned på det norske skriftspråket. De viser det ikke på tegnspråk med videosnutter - som den flotte teknologien har gjort det mulig på Facebook. Det er kommet oppfordringer fra gruppens medlemmer om at folk må gjerne publisere flere videosnutter som viser tegnet for ditt og datt, disse oppfordringene blir nedstemt eller ignorert. Noen skriver til og med "jeg har sendt deg pm for det tegnet", huh? Kvier du deg for å dele med deg offentlig så skal du la være med å sende private meldinger med tegn for ordet det gjelder; enter det er et tegn du er bombesikker på er riktig, tegn du TROR du vet er riktig, eller tegn du har funnet på selv. Norsk tegnspråk er et språk, ikke et leketøy som du kan leke fritt med. Hvis jeg for eksempel i morgen plutselig bestemmer meg for å bli interessert i motorsykler og jeg kan ikke tegnet for Harley-Davidsson da oppsøker jeg døve motorsyklister og hører med dem om det tegnet. Jeg finner ikke på egne tegn og bruker det fordi jeg synes det er logisk for så å lære det bort til andre tilfeldige i ny og ne... Jeg meldte meg ut av denne gruppa for over to år siden etter en diskusjon med en hørende mann som ikke ville akseptere tegnet for ordet "feminist", han hadde nemlig sett et annet tegn og var bestemt i sin sak om at hans tegn er det eneste tegnet som gjelder. Jeg ble invitert inn igjen for cirka et år siden og har da fulgt med på gruppa fra sidelinjen... 

Så kjære deg, vet du ikke tegnet eller er du usikker på et tegn - kom IKKE med ditt skriftlige bidrag. Er du ikke morsmålsbruker i tegnspråk gi plassen din til en annen, vik unna diskusjoner og tagg en person som du vet kan tegnet for det ordet som blir etterspurt. Ikke-morsmålsbrukere i tegnspråk: trekk dere tilbake og gi plassen til de rettmessige eierne. Eierne? Igjen, nei, det er ingen som eier et språk, men enkelte har faktisk fortrinnsrett til å diskutere et bestemt språk. Ja, alle er velkomne til å følge med i språkdebattene og spørre seg frem, ydmykhet er en fin ting og gode holdninger er like viktig. Vi er vel alle enige i at ethvert språk fortjener respekt - så som språkets kultur og historie. Nemlig, den respekten fortjener også norsk tegnspråk.

Here, there and everywhere...

September 25, 2013, 5:30 pm

≫ Next: Team MJ goes to Washington...

≪ Previous: Norskutveksling og -diskusjon: Hvem eier egentlig et språk?

$

0

0

Beklagar. Sorry. Beklager for at innlegget er forsinket, men som jeg alltid sier: I don´t care and I don´t wanna care. Dog så mener jeg selvfølgelig aldri noe med denne setningen. Så værsågod, her er innlegget dere venter på.

Vi starter med et bilde:

Sånn var vår reise hjem fra New Haven. Som Malin nevnte på kommentarfeltet under forrige innlegg så gikk hun rundt og bar på den hylla gjennom tre ulike bussreiser og en togreise, og jeg måtte bære den gjennom heeelee Uconn campus. Dere kan selv avgjøre hvem av oss som påtok seg den pinligste delen ;) Neida... Denne uken har gått fort og så har rutinene vært ganske annerledes. Jeg og Malin var borte fra hverandre i to dager. Jeg i New York og hun i Willimantic - før hun også kom over til New York. Hva vi gjorde i New York kommer vi tilbake til. Først vil vi svare på et par spørsmål som vi har fått av dere:

1. Prosjekt lice killing er avsluttet (for lenge siden). Lusene er bortevekk. Forduftet. Forsvunnet. Vi er kvitt dem. Yay.
2. Som nevnt i «cars, cars, cars...» så er kollektivtransporten her ultradårlig. Hva som skjer dersom bussen er full? De slipper IKKE inn flere passasjere, og folk som venter på bussen må heller vente på neste som kommer en time etter!
3. European-Americans; det er et godt poeng at de heller kanskje sier: Italian-American, Irish-American osv, men da burde de jo si Korean-American istedenfor Asian-American?
4. Benja, du spurte meg om hva for en jobb jeg har fått. Vel, jeg blir kollega med vår tidligere DNUR-kompanjong. Kan du gjette? Du skal vite at vi kommer til å tenke på deg.
5. Ingen nummer fem, dermed ingen svar. Vi vil bare si at det varmer når dere kommer med kommentarer her inne, stiller spørsmål og undrer på hvordan vi har det. And to you international people, it´s cool that you are following our life over here even if you don´t speak any Nordic language as your first language. Ni är coola!Dere er kule!

Og nå kommer vi til statistikkprat (ja, jeg elsker å henvise til statistikker). Forrige innlegg som er på svensk har hatt flere svenske lesere enn norske lesere, og det er første gang i min blogghistorie. Grattis svenskar!

Det er så mye jeg kommer på å skrive om at mye også blir glemt. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg skulle fortelle mer om ASL(American Sign Language) literature-klassen til Malin som jeg er så heldig å få ta del i. Det kommer en annen gang, jeg kan i alle fall fortelle dere at det dukker opp en del aha-opplevelser når jeg som tjuefemåring blir undervist av en døv lærer. Plutselig forstår jeg alle lærerne jeg hadde på grunnskolen og videregående(gymniasiet) så mye bedre. Istedenfor å prate om undervisning vil jeg denne gangen heller pirke i noe annet, det er den greia med McDonald´s. I hele mitt liv har alle pratet om at amerikanere spiser på McDonald´s hele tiden. At McDonald´s er overalt. At en meny der koster bare to dollar. Er det her virkelig sant??? Vi har vært i dette landet i over en måned, fire delstater og 8 byer. Vi har kjørt rundt på veiene, vært inne på ulike busstasjoner og togstasjoner. Vi har vært i større byer og i mindre byer. Og vi har bare sett én eneste McDonald´s. Og det var selvfølgelig i New York.
Det må ha kommet feil informasjon noenstedsfra? Eller så er McDonald´s allerede så ut i USA, men fremdeles så in i Europa? Det er faktisk en annen kjede som er overalt, nemlig Dunkin´ Donuts. En fast food kjede som har opphav fra 1950-årene - og er virkelig å finne her, der og overalt! Boikott det gjerne om, hvis, når det noen gang kommer innover til Norden. Bedre føre enn var, vi trenger ingen ny McDonald´s hysteri. Og til deres informasjon, nei, vi spiser ikke på McDonald´s. Sist gang jeg spiste på McDonald´s var nok i Örebro i 2011 (med dere Cais og Claudia) - og hvor en random svenske sa man ikke skal banke på bordet for å understreke noe under en samtale (ti ting om Sverige)...

På onsdag dro jeg inn til New York, tre timers bussreise går ganske fort når det er WiFi ombord, om det er bra eller dårlig er opp til dere selv å dømme. Denne gangen var det ingen turistreise, men på oppdrag for WFDYS - som innebar ulike møter i selveste FN i fire dager. Den første dagen satt jeg ved siden av en norsk kar (verden er jammen liten), som representerte LNU. Mobilcoveret mitt er av det norske flagget (det er faktisk noe jeg bevisst har valgt å ha som mobilcover), den norske karen dunker borti meg og spør om jeg er norsk. Javisst. Og en samtale er i gang. Kona hans jobber på CSS (jøss, verden er enda mer liten) og han kan tegnet for «ja». På kvelden ser jeg at jeg har fått en melding fra Katrine S., som er en av mine eldste venner, der hun følgende sier: «Jøss. Traff du mannen til kollegaen min i New York???» (er det verden som er liten, eller er det bare Norge som er så himla liten?!?). Lurer du på hva WFDYS gjorde i New York kan du alltids følge WFDYS på facebook ;)

Meg og Jenny utenfor FN-byggningen

Malin kom til NY på fredag. Og så utrolig glad ble jeg (og Oliver) da hun kom:

Hva Malin gjorde i New York? Hun nøt livet og tilbrakte dagene sine med å pugge og å handle inn bøker. Hun kjøpte boka «Orange is the new black» av Piper Kerman, og jeg har allerede begynt på den. Forresten, TV-serien i samme tittel anbefales på det sterkeste (André og Jostein, gi den en sjanse og sjekk den ut!). På kveldene var vi alle ute, og som ekte turister måtte vi selvfølgelig få med oss området der Stonewall-opprøret befant seg i 1969 (Stonewall riots), når vi først var i nærheten og spiste utrolig god mat. Og endelig fikk jeg også oppleve Times Square på kveldstid når jeg først var der for et event på MTV! Her har dere bilder, bilder og atter bilder:

Stonewall-opprøret

Finally, Times Square på kveldstid!

Endelig ikke så formelle klær...

Neste uke kommer ukens innlegg på mandagskveld (skandinavisk tid). Ha en fin uke dere, vi nyter høstværet her borte og krysser fingrene for at vi ikke blir sjuke. Og før jeg noen gang glemmer å nevne det; KD og André (og dere alle andre longboardere), det er mange med longboard på Uconn Campus, bakkene der er fine (bedre enn Bjerke). Jeg tenker på dere hver gang jeg ser noen suse forbi! Helt tilslutt vil jeg gratulere nevøen min Mats med 3års dagen som var på søndag, vi tenker på deg her borte!

Team MJ goes to Washington...

October 2, 2013, 12:04 pm

≫ Next: Prosjekt Oktober

≪ Previous: Here, there and everywhere...

$

0

0

Tittelen på dette innlegget er inspirert av filmen «Mr. Smith goes to Washington». Team MJ består av Malin og Jannicke, ergo ble tittelen sånn. Denne gangen tok vi nemlig en bittelitt lenger reise. Til Washington D.C. - som ligger cirka seks timer med tog fra her vi bor...

Men før vi tok turen til Washington har vi også hatt en vanlig uke med en del stress. Forrige uke har Malin sittet og lest skolearbeid til langt ut på kveldstid hver eneste kveld, for denne uken har hun nemlig midttermintester i samtlige fag. Samtidig som jeg har vært småsjuk, bra timing. Jeg tilbrakte kveldene med å bare sove og dermed fikk Malin ekstra lesero (ikke det at jeg bruker å forstyrre, for det gjør jeg aldri). Og så fikk vi også endelig sett ferdig første sesongen av Downtown Abbey, andre sesongen finnes ikke på Netflix. Om det er bra eller ikke bra - er opp til dere å avgjøre.

Det er interessant å sammenligne amerikanske universiteter med norske og svenske universiteter. Sverige har best system så langt, etter min oppfatning, selv om systemet i Sverige ikke er så ulikt det norske systemet. Det er midlertidig litt vanskelig å bestemme seg for om man skal like det amerikanske systemet eller ei, systemet her minner meg mye om det systemet vi hadde på videregående (gymnasiet). Det er saker man skal gjøre og lese til hver eneste time. Det er flere ulike fag man tar parallelt under et termin som er uavhengig av hverandre og det er korte prøver underveis under hele terminen. Du har flere forelesninger på skolen her enn hva du har på svenske og norske universiteter. Malin må gjøre en del skolearbeid hver dag, i Sverige og Norge kan en heller disponere sitt eget skolearbeid - og du skal lese mye (så mye at du aldri får lest alt). Slikt er det ikke her, her får du lest alt det du skal lese - og det må du gjøre for å få en bra sluttkarakter.
Dette er selvfølgelig avhengig av hva du studerer, på min studieretning ved Høyskolen i Oslo kunne jeg bare gi blaffen i å lese frem til siste innspurt (cirka åtte-seks uker før eksamensperioden) og så likevel bestå alle eksamen med en god karakter. Dette avhegner dog også av individer og om du greier deg i arbeidskraven midt under terminen, men så er det også med denne studieteknikken lett å faile. I Sverige har du cirka fem uker med hvert fag - og det avsluttes med eksamen for deretter ett nytt fag og ny eksamen etter påfølgende fem nye uker. Her er det mindre sannsynlighet for å faile, men dog er det også ulikt fra en individ til en annen. I USA er det en samlet sluttkarakter som gis ved vurdering av ens deltakelse, ens innleveringer, ens resultater på prøver - og i flere fag også etter en slutteksamen. I Norge vurderes du som oftest kun etter eksamen og du har ikke eksamen før i november / desember, hvor det da kan bli to hektiske uker med opptil syv eksamener. I Sverige risikerer du aldri fem eksamener på to uker. Det amerikanske universitetssystemet er altfor likt det norske videregående systemet, men funker kanskje bedre for noen enn for andre. Det norske universitetssystemet funker vel sånn fifty-fifty, du kan bestå med glans og du kan også lett faile. I Sverige er det lettere å ha en stabil studieteknikk gjennom hele semesteret / terminen - og funker nok bedre for noen enn for andre. Dette er selvfølgelig sikkert noe ulikt fra individ til individ og fra skole til skole.

Fredags morgen tok vi avsted til Washington D.C., når man befinner seg kun seks timer unna verdens eneste universitet for - og av døve så må man vel benytte sjansen ved å ta et besøk? Og det er derfor jeg åpnet dette innlegget med å prate om universiteter ;) Det passer bra å ta ens første besøk på Gallaudet University når det fremdeles finnes noen vi kjenner som studerer der. For meg var det et overveldende besøk, for Malin var ikke det like overveldende - hun har vært der før.  Innen du leser videre så får du her ti tips om Gally:

1. Skal du besøke Gallaudet Uni så trenger du ikke å frykte for området utenfor skolen, det er ikke lenger på 90-tallet
2. Påstander om at du ikke kan få jobb etter endt utdannelse der er bullshit, dette avhenger selvfølgelig av hva du velger å studere (hint: lærerutdanningen er kanskje ikke helt til å anbefale)
3. Gallaudet er ikke så stor. Dessverre. Overveldende er den, men fremdeles ikke så stor.
4. Skal du besøke Gallaudet så gjør det når du fremdeles kjenner noen der, da får du oppleve mye mer.
5. Skal du studere der så gjør undersøkelser på forhånd. Studieretning, medstudenter o.l..
6. Og for all del begynn ikke på ELI. Bestå testene for amerikanske universiteter og studer på andre studieretninger - da får du flere aktivitetsmuligheter.
7. For idrettsutøvere og sportsfanatikere er stemningen rundt de ulike lagsportene som Gallaudet tilbyr så verdt opplevelsen (dette gjelder kanskje hovedsaklig lagsport og ikke individuelle sportsgrener). Det er massevis av lagsport kun for og av døve.
8. For organisasjonsfrelste og politisk engasjerte er det litt vanskeligere å utvikle seg like mye på Gallaudet enn på andre universiteter (dette gjelder forøvrig ungdommer som er vokst opp i norden og som allerede har mye erfaring og kunnskap på dette feltet).
9. Er du vegetar bør du være kreativ - og å våge å eksperimentere dine matopplevelser (maten på kantina der er sådär)
10. Og tilslutt, tror du at Ål i Hallingdal er et såkalt døveland? Da får du ta en tur til Washington D.C.,  menneskene rundt i den store byen kan ulike tegn - og bare selve Gally er like stor som hele tettstedet Ål.

Gallaudet University kan heller ikke beskrives, den må oppleves! Det tok heldigvis bare 25 år før jeg fikk sjansen. Det å komme til et sted med så mye historie bak seg, med så mange døve på et og samme sted - med alt mulig tilgjengelig er mer enn bare overveldende. Byen Washington D.C. er også fin, vi besøkte svenske Laith som studerer sitt andre år der. En bedre guide skal man lete lenge etter! Det er tre svensker som studerer der for tiden. Vi var også med en finner (Hint: Fam. Perhe forever - NUL 2012!) - og flere andre. En danske går der også, og en norsk landskvinne fikk jeg også såvidt hilst på. Dette semesteret befinner det seg altså svensker, en danske, en norske og en finner på Gally. Yay for Norden! Etter flere uker med kun meg og Malin som eneste døv i vår nåværende sivilasjon, med to korte helgeopphold der hvor vi har vært med andre døve i NYC, så var det ekstra deilig å være på et sted med mange andre døve. Nyt bildene:

På vei til Washington D.C.

Amtrak har veganburger - og NSB har ikke noe vegetartilbud engang??

Malin, meg og Laith

Jeg har alltid vært spesielt fascinert av amisher, her fikk jeg se noen i real life

Laith under en frisbeeturnering på Gally Uni

Nattlivet i Washington D.C.

 

På lørdagskveld var vi ute på en utstilling,  og denne ene kunsten her tiltrakk seg nesten kun kvinner. Mon tro hvorfor?

Så sant! Laith har det her sitatet på veggen sin.

Og en ting til - etter forrige innlegg har vi sett to McDonald´ser.... Er ikke det der så typisk? ;)

Prosjekt Oktober

October 6, 2013, 11:12 am

≫ Next: Kjære anonym...

≪ Previous: Team MJ goes to Washington...

$

0

0

Da har jeg den siste måneden min gått gjennom hele bloggen min. Bare for moro skyld. For å se min utvikling fra mine sene tenår frem til midten av 20-årene (dags dato). Det er saker jeg har sagt som 19 åring som jeg idag skulle ha formulert på en helt annen måte, det er innlegg jeg ikke skjønner bæret av og ikke fatter hvorfor jeg har publisert det her.
Det viser vel at også jeg går gjennom livets skole og lærer meg nye ting. Danner meg nye tanker og utvikler meg personlig år etter år. Det her skal jeg ikke gå mer inn på, det er heller noe annet jeg har lagt merke til:

1. Det er betydelig færre kommentarer på alle mine blogginnlegg som er blitt publisert etter 3. Februar 2011. Den 3. Februar ble dette blogginnlegget: «Ladøveskolene leve» anbefalt på lesernes VG - og 8000 mennesker klikket seg inn på bloggen min i løpet av fem timer. Dagen etter åpnet jeg bloggen min for google. Dersom du nå googler ”Jannice døv” får du frem min blogg. Og jeg begynte også samtidig å dele mine nye innlegg på facebook (det her er nok min største tabbe i min blogghistorie). Nå var ikke bloggen min lenger like anonym - så facebook-kjente kunne like gjerne få ta del i mine tanker, resultatet ble jo til at folk heller kommenterte der på facebook enn her inne. Jeg husker fremdeles mine topp ti innlegg med 50 kommentarer, men diskusjonene finnes ikke her inne... 
Offtopic: Og jeg husker også en periode da jeg fikk mange venneforespørseler fra eldre bekjente på facebook som ville ta del i diskusjonene der inne – spesielt rundt dette innlegget «Døves Tidsskrift ramler ned i postkassen» og for se hva som ble sagt av hvem. Jeg godtok dere alle, men la dere selvfølgelig i limited profile. Ingenting er gratis her i verden ;)

2. Anonyme kommentarer her inne på bloggen har jeg aldri svart på, fordi de nettopp er anonyme. I begynnelsen gjorde jeg dette helt ubevisst, etterhvert ble jeg mer og mer bevisst på å ikke bessvare dem. Jeg gjør dette av prinsipp.

3. Det er innlegg hvor jeg i kommentarfeltet etter en diskusjon har sagt at et oppfølgingsinnlegg skal komme. Og det er tre oppfølgingsinnlegg som aldri har kommet enda:
- Om kvinnegruppen Ottar (oppfølgingsinnlegg til «rett skal være rett»).
- Hvilke bøker jeg anbefaler (oppfølgingsinnlegg til«Jeg leser deg!»).
- Da internettet kom til Norge (oppfølgingsinnlegg til «Jeg bøyer meg i støvet,ære være Norge»).

Prosjekt Oktober handler om å gjøre opp for meg på bloggen min:
Ved å kontakte dere alle som har kommentert mine innlegg på facebook og spørre om tillatelse til å reposte deres kommentarer under samme innlegg HER på bloggen min. Jeg kommer også til å angi dato for når dere kommenterte det den gang på facebook. Jeg håper dere er positive til dette og behjelpelige til å realisere prosjektet mitt. 
Og oppfølgingsinnleggene som jeg har snakket om skal også komme i løpet av denne måneden og neste måned, først ut er: «Kjære anonym» som for øvrig kommer innen en time.

---

Kjære anonym...

October 6, 2013, 11:45 am

≫ Next: Wake me up when September ends...

≪ Previous: Prosjekt Oktober

$

0

0

Jeg har fremdeles ikke funnet ut av hvem du er, men spørsmålet du stilte meg under innleggetJeg Leser Deg har jeg ikke glemt. Jeg bestemte meg da for å legge ut et oppfølgingsinnlegg med liste over bøker som jeg anbefaler, men etter at jeg hadde funnet ut hvem du er. Dessverre har jeg ikke lykkes. Du får gjerne forbli anonym.
Og vær så god, nyt dette innlegget :) Som en annen kommenterte under samme innlegg vil jeg understreke at det er riktig det vedkommende sier; det er vanskelig å anbefale bøker når alle har sin egen smak, men jeg har likevel plukket ut noen bøker i ulike sjangre som har satt sine spor...

For deg som liker bøker som tar opp spørsmål relatert til døvheten (dette er bøker i ulike sjangre i seg selv):
- Ikke som andre, Arve Fjørtoft (merk; du skal være kritisk når du leser denne boken).
- Den vindunderlige kjærlighetens histore, Carl Christian Vallgren (merk; selve handlingen i boken har egentlig ingen fokus på hovedpersonens døvhet).
- Elias - gutten med øynene, Arne Ola Grimstad

For deg som liker å reflektere om livet:
- Naiv Super, Erlend Loe
- Muleum, Erlend Loe
- Mannen som elsket Yngve (inkluderer også bokens oppfølgere), Tore Renberg
- Sovende Floke, Tore Renberg
- Gymnaslærer Pedersen (ikke anbefalt for deg som er uinteressert i politikk), Dag Solstad

For deg som liker krim:
- Menn som hater kvinner (husker ikke helt oppfølgerne), Stieg Larsson
- Tysteren, Jan Erik Fjell
Bøkene av Jo Nesbø og Unni Lindell er også å anbefale

For deg som liker nostalgi, dette er barnebøker som satte sine spor:
- Heksene, Roald Dahl
- Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren
- Harry Potter, J. K. Rowling (alle sju bøkene)

For deg som kan tenke deg å lese norske klassiskere:
- Gjengangere, Henrik Ibsen
- En Folkefiende, Henrik Ibsen
- Et Dukkehjem, Henrik Ibsen
- Villanden, Henrik Ibsen
- Alberte og Jakob (oppfølgerne må også leses), Cora Sandel
- Amtmannens døtre, Camilla Collet
- Forrådt, Amalie Skram
- Garman og Worse (oppfølgeren er også til å anbefale), Alexander L. Kielland
- Karen, Alexander L Kielland

Andre bøker på min toppliste (som jeg husker for øyeblikket):

- Bokhandleren i Kabul, Åsne Seierstad

- Drageløperen, Kaleed Hosseini

- Tusen strålende soler, Kaleed Hosseini

- Ikke uten min datter, Betty Mamhoody

- Pakkis, Khalid Hussain

- Anne Franks Dagbok, Anne Frank

- En kvinne i Berlin, Anonym (ukjent)

- Falskmyntner i Sachsenhausen, Moritz Nachstern

- Schindlers liste, Thomas Keneally

- Catcher in the Rye, J.D. Sallinger
- Fru Dalloway, Virginia Wolf
- Beatles, Lars Saabye Christensen (oppfølgerne er ikke like bra, men også til å anbefale)
- Den glemte hagen, Kate Morton
- Øya, Victoria Hislop
- Saras nøkkel, Tatiana de Rosnay
- Egalias Døtre, Gerd Brantenberg (Er det noen i Norge (i den yngre garde) som har lest denne boken?)
- Torka aldrig tårar utan handskar, Jonas Gardell

De bøkene jeg synes du MÅ lese er:
Egalias døtre, Karen, Fru Dalloway, Naiv Super, Catcher in the Rye, Torka aldrig tårar utan handskar og Tusen Strålende Soler. Enjoy lesinga!

Wake me up when September ends...

October 6, 2013, 1:02 pm

≫ Next: Gästinlägg - äntligen ett till inlägg på svenska

≪ Previous: Kjære anonym...

$

0

0

Septembermåneden gikk rasende fort, oktober er nå i full fremarsj og en full timeplan kommer med på kjøret. Jeg er lysvåken. Septemberdvalen er over, for nå er det høst og snart vinter. Snøen ligger snart på lur - og julestresset setter inn om ikke så lenge, men før den tid er det andre ting som både er blitt gjort og skal gjøres.

Malins midtterminstest-uke er overstått, og den gikk bra (eller hur, Malin?), vel det får Malin fortelle mer om i neste ukes blogginnlegg (hvis hun vil). Denne uken har vi hatt besøk. Våre første gjester her borte. Men aller først en ting jeg har bemerket meg her, kanskje det bare er meg som alltid har trodd dette, eller så tror de fleste dette også. Det gjelder den berømte Halloweentradisjonen de har her borte (som ironisk nok er av engelsk opprinnelse). Når jeg ser på amerikanske filmer / tv-serier og registerer meg at det er gresskarer- og andre halloweendekorasjoner rundt omkring i filmen/episoden, så tror jeg alltid at tidspunktet er noe mellom 25. oktober og frem til Thanksgiving. Der tok jeg jammen meg feil. Folk pynter husene sine med gresskar og annet halloweenstæsj allerede i slutten av september - og det blir mer og mer av det for hver dag som går. Gresskar er en dekorasjon som forbindes med høsten - og annet halloweendekorasjon likeså. Oransje og brunt er høstfarger, det vet vi vel alle, men det har aldri gått opp for meg at gresskarer er kledt i høstfarger. Huh? Halloweentradisjonen baserer seg på en religiøs tradisjon  - og når du tenker deg om så innser du vel at det er en merkelig tradisjon (som besynderlig nok allerede har begynt å spre seg i Norden)? Ukens innlegg blir ikke lang, men bilder kan dere få:

Igår fikk vi besøk av Malins foreldre, og har kjørt litt rundt omkring her og tittet på den fine naturen og de fine høstfargene som omringer hele denne delstaten. Den er veldig vakker, men vakrere enn en Nordisk høst er den foreløpig ikke. Vi spiste ute på en nyåpnet indisk restaurant som ikke har fått innvilget skjenkebevilling enda, og vi kunne derfor ta med vår egen vinflaske inn. Det virket nokså merkeligt, men maten var god. Idag dro gjestene våre tilbake til New York, mens vi ble igjen her i regnet. Det har regnet her hele dagen - og vi har ikke gjort noe annet enn å holdt oss til på vårt stamsted her i Willimanic, Cafémantic, som er den eneste kafeen i denne byen ;) 

Det eneste bildet vi tok av Malins foreldre, og det ble ikke så bra.

En titt på Universitetet måtte også tas :)

På tirsdag drar jeg avsted til Australia (25 timer på et og samme flysete! Yay!), så de to neste USA-innleggene skal Malin få gleden av å skrive. Og imorgen har Prins Balder bursdag, 14 hele år blir han. En plass i dette innlegget er dermed fullt fortjent.

Bildet er fra 2003

Gratulerer med dagen, Prins!

Gästinlägg - äntligen ett till inlägg på svenska

October 17, 2013, 7:27 am

≫ Next: I´m lazy and I know it...

≪ Previous: Wake me up when September ends...

$

0

0

Som ni vet är Jannicke i Australien (ja vi är alla avundsjuka!) på WFDYS möte och konferens. Men jag är ju fortfarande här, så jag har fått äran att skriva ett gästinlägg här på bloggen.

Jag ska inte berätta om min vecka, för det var inget speciellt med den (förutom att jag åt en gudomligt god eggs benedicte. Hur har jag kunnat leva i 26 år utan att upptäcka denna makalöst goda maträtt?). Istället ska jag dela med mig om lite allmänna funderingar och tankar från vår tid här.

Hyllan. Minns ni inlägget från Newport? Jag hittade en hylla ute på gatan och bar med mig den hela vägen hem till Willimantic, på två lokalbussar, ett tåg och en långdistansbuss. Det ni! Jannicke gick bredvid och låtsades inte känna mig. Men se så fint det blev när den kom på plats!

Ekorrar. Det är ingen klyscha att det är mycket ekorrar här, det kryllar verkligen av dom! Och visst är dom söta med sina yviga svansar när de rusar över vägen, eller jagar varandra upp för en trädstam. Tills en ser dem på nära håll (för de är inte folkskygga!), då inser man att de påminner rätt mycket om råttor, iallafall i ansiktet. Så att, ja, ekorrar, bäst på håll alltså. 

Skolan. Några har frågat hur klassrummen ser ut. Här är två bilder. Alla mina klasser (jag läser fem ämnen) är ganska små, den minsta är vi bara 8 i klassen och i den största kanske 30. Ganska skönt tycker jag. Klassrummen är därför ganska små också. Och så precis sådana där stolar som är en stol och bänk i ett som man ser på film och tv. Ohyggligt obekväma är de också.

Tolkarna. Jag har tre tolkar till fyra av mina ämnen. Det femte är ASL Literature där läraren är döv, där är det de andra hörande eleverna som behöver tolk, och inte jag - som omväxling! :) Några är väldigt bra, andra är mindre bra, men överlag har det fungerat bra.

Halloween. Snart är det halloween, och det börjar synas på dekorationerna på hus och trädgårdar här runt omkring. Mycket pumpor och fågelskrämmor, och det är väl fint och så, men de som klär in sina hus i spindelnät och sätter upp stora fejk-spindlar på fasaderna - vad är det för fel på dom?? Mvh tjej_med_spindelfobi_87
Affärerna är förstås fulla med halloween-saker, sedan flera veckor tillbaka. En del har till och med redan börjat rea ut en del av halloween-sakerna! Och det är alltså över två veckor kvar tills halloween. Jepp. Och nej, jag har ingen aning om vad vi ska göra, och är inte så extremt pepp på att fira det heller, som alla andra verkar vara. Och jag undrar väl mest, måste man fira halloween? Vi får se vad vi hittar på.

Columbus Day och Thanksgiving. Ytterligare en amerikansk tradition jag inte förstår mig på. Vad är det för perverst påhitt att fira Européernas kolonisering av Amerikat liksom. I måndags var det Columbus Day, som är en dag till minne av dagen då Columbus landsteg i Karibien, Amerika. En kontinent som var väl befolkad tills Columbus och hans gelikar kom. Columbus själv var en så dålig sjöman att han trodde att han hade kommit till Indien, som eh, inte riktigt ligger där. Och detta firas? Några stater i USA erkänner överhuvudtaget inte den här dagen längre, och på andra ställen kallas det numera Native American Day eller Indigenous People’s Day, vilket ju är mycket rimligare. I Chile demonstrerade i lördags mer än 15 000 personer mot Columbus Day och aktivister i hela Amerika kämpar för att få ett slut på detta firande av folkmord - för det var faktiskt det som skedde när Columbus & co kom. Och om några veckor är det Thanksgiving, vars bakgrundshistoria jag inte har helt koll på, så jag rådfrågar helt enkelt google! Engelska wikipedia kallat det för en religiös högtid där man tackar Gud för årets skörd, men det låter lite som en efterhandskonstruktion tycker jag och läser vidare. Och ja, flera andra sidor och bloggar menar att Thanksgiving firas till minne av den händelse här i New England, då vita kolonisatörer stötte på några ursprungsinvånare som gav dom mat, verktyg och kläder för att hjälpa dem att klara sig genom den kalla vintern. Kolonisatörerna var sedan direkt orsak till att miljoner ursprungsinvånare dog. United American Indians of New England betraktar sedan 1970 Thanksgiving som en nationell sorgedag, ”National Day of Mourning”. Så vad är det att fira egentligen?

Eftersom skolan är stängd en vecka över Thanksgiving och Jannicke åker hem för att börja på sitt nya jobb precis innan, planerar jag att vara i New York då. På torsdag åker jag till New York och träffar några vänner som ska dit på semester, och på söndag kommer Jannicke äntligen hem igen - och då får ni tillbaka er favoritbloggare också!


Hejdå! // Malin

I´m lazy and I know it...

November 4, 2013, 7:36 pm

≫ Next: Ukens anbefalninger:

≪ Previous: Gästinlägg - äntligen ett till inlägg på svenska

$

0

0

Så kommer det et lite livstegn herfra! Bloggtittelen er inspirert av en sang som har brent seg fast i hodet mitt de siste dagene (LMFAO, I´m sexy and I know it). Jeg aner ikke hvordan den har klart å snike seg inn mellom alle tankene mine, men antar at det bunner seg i at jeg savner musikksmaken enkelte dere der borte i Norge har....

Lenge siden sist? To uker har gått siden jeg kom hjem fra Australia. En lang reise mellom to destinasjoner som jeg ikke tenker å være med på en gang til. Etter 21 timers flyreise fra Sydney til Los Angeles så skulle vi ta nytt fly videre til New York - som er på fem timer. Det flyet ble selvfølgelig kansellert. Og vi måtte vente i ytterligere 5 timer på et nytt fly. Ankomstiden i New York ble veldig sent søndags kveld - og bagasjen vår kom aldri med på flyet. Den fikk jeg først en uke etter. Jetlaget har jeg heldigvis ikke lagt så mye merke til, jeg har sovet normalt til døgnets tider både her og der borte, men jeg har likevel hatt Ole Lukkøye på besøk oftere enn normalen. Man blir utrolig trøtt av å reise. 

Australia er et eget kapittel som jeg ikke skal prate så mye om her; konferansen var artigt, nyttigt og interessant - og styremøtet gikk også veldig bra. Landet der er virkelig noe for seg selv, skal jeg beskrive det med ett ord så vil det nok bli; isolerende. For å komme seg dit MÅ man ta fly eller mange timers båtreise. Tidssforskjellen mellom meg og Malin var virkelig nesten et deprimerende slit! Nesten et døgn skilte mellom oss. Når det var morgen hos Malin - var det kveld hos meg, hun våknet og jeg var på vei til å sove. Vi fikk knappe 30 minutter med hverandre innen jeg måtte si god natt, deretter våknet jeg neste morgen og det var ettermiddag hos henne. For meg var dagene der borte fullstappet med program, vi fikk derfor aldri pratet ordentlig med hverandre gjennom dagen innen Malin tok kveld. Jeg beundrer dere som har avstandsforhold med Australienere. 

Vi har hatt det bra siden sist og har fått gjort en hel del de siste ukene - selv med Ole Lukkøye på besøk. En vennegjeng fra Sverige kom på besøk «over here» i ti dager. Det ble to helger med dem i New York (bare en helg for meg ettersom jeg var i Australia den første helga). Vår New York-helg med dem var fin, New York i oktober er nydelig og været var helt fantastisk! Mellom de to helgene tok svenskene turen hit til Willimantic. Det var hyggelig med besøk, det er altfor sjeldent vi har det her borte!

Helga som nettopp var har jeg og Malin fått tatt vår etterlengtede road trip! Med våre internasjonale førerkort kunne jeg endelig gå de ti minuttene til Willimantics Main Street og leie en tøff bil. Torsdag forrige uke dro vi til Cape Cod i Massachusetts. Det ble West Dennis, deretter en dagstur til unike Provincetown og koselige Chatham. Lørdag kjørte vi til Martha´s Vineyard og søndag spiste vi lunsj i Falmouth. Været gjennom helga var ikke akkurat det beste, men hotellprisene var veldig gunstige (lavsesong yay). Bildene får tale sin sak:

Pannekaker til frokost, på ekte amerikansk vis! Nam!

 

En av de mange strendene i Cape Cod!

Vår tøffe bil!

 

Provincetown, et kjent feriested for skeive

Halloweentradisjonen er virkelig hysterisk, Provincetown

Chatham

Cupcake-pause i Chatham

Selvfølgelig måtte vi stoppe her, en second hand butikk i Dennis

Venter på ferja til Martha´s Vineyard

Martha´s Vineyard, kjent som øya som avlet døve. Der innbyggerne hadde sterke døvegener og fødte døve gjennom flere generasjoner fra 1600 - 1900-tallet. Øya utviklet et eget tegnspråk (Martha´s Vineyard Sign Language) - og alle på øya kunne det språket. I en by på øya, Chilmark Town, var 1 av 4 døve (normalt er kun én promille av innbyggere døve).

Den siste døve innfødte gikk bort på 1950-tallet. Fra 1900-tallet flyttet antakeligvis døve til fastlandet for å gå på skole der (http://deafness.about.com/cs/featurearticles/a/marthasvineyard.htm).

På ferja mot Martha´s

Vineyard Haven

Oaks Bluff, Martha´s Vineyard

Rundt omkring på øya

Edgartown, Martha´s Vineyard

 

Chilmark, Martha´s Vineyard

Farvel Martha´s! 

Øya er utrolig fin. Jeg ble nesten forelsket. Dit skal jeg definitivt tilbake en dag - og det vil Malin også.

Til helga som kommer har vi for første gang på lenge ingen planer, vi tar alt som det kommer. Det passer vel bra å hvile litt nå som det nærmer seg til vi kommer hjem til Norden? Vi gleder oss. Vi gjør det virkelig! Jeg skal se til å oppdatere her inne før jeg drar hjemover, men du vet, jeg kan være utrolig lat i perioder (derav forstår du vel bloggtittelen min? ;)). Og jeg er absolutt enig med dere som kommenterte Malins innlegg; Malin burde skrive oftere (en av de første tingene jeg la merke til hos henne var hvor flink hun var med ord). Gjerne får det komme flere gjesteinnlegg av henne her inne. Når det gjelder midttermintestene, som stolt kjæreste kan jeg vel si at det gikk veldig bra! :)

Ukens anbefalninger:

November 13, 2013, 11:32 am

≫ Next: «Norsk i Sverige»

≪ Previous: I´m lazy and I know it...

$

0

0

Ukens artikkel:

http://www.advocate.com/commentary/2013/11/06/op-ed-germany’s-third-gender-law-fails-equality

«Når en valgmulighet egentlig ikke er en valgmulighet»; debatten i Tyskland om det tredje kjønn får meg til å tenke på liknende situasjon i et lite samfunn – verden over. De fleste foreldre velger å operere inn CI (Cochlea Implantat) til sine døve barn; «for å gi dem en valgmulighet» sier de, men har disse barna egentlig fått en valgmulighet når tegnspråk ikke inngår i bildet for mange av dem?



Ukens dokumentar:

Miss Representation - http://www.imdb.com/title/tt1784538/?ref_=nv_sr_1
Siv Jensen ble kritisert for sin kjole på valgdagen 2013. Hva har klær med politikk å gjøre? Når skal en kvinne få kritikk for det hun sier som politiker, og ikke som en kvinne? Visst handler denne dokumentaren om USA, men hvor mye av amerikansk media går på norske TV-skjermer? Spiseforstyrrelse er utbredt hos norske ungjenter (og norske unggutter er nå også kommet i faresonen). Når skal noen stoppe dette mediehysteriet? 
Dokumentaren finnes på den amerikanske versjonen av Netflix.


Ukens sitat:

«Be the change you wish to see in the world»
Mahatma Gandhi